For en høst.
Jeg har ikke pacemaker. Ikke ennå. Men jeg tror det nærmer seg.
For som jeg skrev sist helg: Dette kommer til å bli et uhyggelig drama til siste minutt, i siste kamp, i siste serierunde.
Jeg hadde faktisk en ørliten drøm om vi skulle hoppe av nedrykkstoget etter denne runden, at alle resultater skulle gå i vår favør, men en eller annen gjøk pøser fortsatt på med køl fremst i lokomotivet.To perronger gjenstår før vi er ved endestasjonen.
To serierunder.
Det skal kjempes om seks poeng.
Vi er bare fire poeng unna kvalifiseringsplass og direkte nedrykk.
Og hadde det ikke vært for Bjørn Helge Riise ville situasjonen vært enda verre.
I løpet av kampens siste ti minutter på Åråsen sørget Lillestrøm og Bjørn Helge Riise for at Tromsø – som ledet 2-1 og var i ferd med å vinke kvalifiseringsplassen farvel – gikk på et ufattelig demotiverende 2-3 tap.
Denne nordlendingen bannet ikke.
Storebror Riise har en statue utenfor stadion i Aalesund. Kan hende bør det reises en av lillebror Riise ved innseilingen til Flekkerøy i løpet av høsten. For hvis Tromsø rykker ned fra eliteserien, ja, så rykker faktisk ikke Fløy ned fra 2.divisjon. Da er det Tromsø sitt andrelag som må ned i tredjedivisjon. Kan hende ligger det et mirakel i ei av teinene utenfor Flekkerøya.
Fotballen er brutal.
Det er tøffe tider i nord.
Dessuten måker de snø der oppe, allerede.
Arme menn og kvinner.
Så kan man jo spørre seg om det er bedre å stå på bar bakke i sør.
For nok en gang gjorde Start en heroisk og tidvis strålende kamp mot en potensiell seriemester. Fullt på høyde, tidvis bedre, men dessverre, og som vanlig, akkurat ikke godt nok.
Sist helg var det Rosenborg. Denne helgen var det Strømsgodset.
Det gjør vondt å tape 1-0, særlig når fasiten forteller oss at ett poeng i begge kampene ville vært bortimot ensbetydende med fornyet eliteseriekontrakt.
Mot Strømsgodset var Starts kampplan strålende. De første 45 minuttene var en nydelig kombinasjon av aggressivitet, klokskap og offensivt spill fra Start sin side.
De siste 45 minuttene var et ungarsk gnagsår av verste merke.
For inn kom Peter Den Store – døpt Kovacs – nå konge av Drammen.
Rødtoppen var et mareritt. Det måtte bli mål. På et hodestøt. På en corner. Selvfølgelig.
Vi satte Vikstøl til å dekke Kovacs…
Som å sladde Jan Halvor Halvorsen med et lommetørkle.
Men nok om det.
Neste helg venter Lillestrøm på Sør Arena. Gi Bjørn Helge Riise en ekstra varm applaus under presentasjonen, (den setningen satt langt inne, merket jeg), men vis ingen nåde etter applausen, for tar vi ikke poeng mot Lillestrøm hjemme, må vi gjøre det borte mot Molde i siste serierunde.
Hvis den røde djevelen Solskjær sender oss ned én divisjon, da mister jeg alt av livsgnist.
Helt til slutt:
Strømsgodset har ikke tapt på sine 37 siste hjemmekamper i eliteserien.
Sist de gikk av banen uten poeng på eget gress var i 2011. Jeg håper det blir kronet med gull i 2014.