Når europeiske kirkeledere møtes, er ikke utgangspunktet et gammelt, stabilt og «kristent» Europa, men en region hvor det meste er i bevegelse. En gruppe erkebiskoper og ledende biskoper fra Porvoo-fellesskapet møttes 9. oktober i Dublin for å drøfte felles anliggender. Fellesskapet handler om et økumenisk prosjekt som favner om de lutherske folkekirker i Norden, de anglikanske kirker på De britiske øyer og i Europa ellers, samt de lutherske kirker i Baltikum. Disse kirkene samarbeider på basis av en felles erklæring som ble sluttført i den finske byen Porvoo (Borgå) og signert i 1996.På agendaen nå sto særlig fem temaer som utfordrer kirkene i Europa: Migrasjonen, ikke minst aktualisert gjennom det store antall østeuropeiske arbeidere som trekker vestover, religionsmøtet, kirke-stat-relasjonen, klimautfordringen og temaer knyttet til «human sexuality».Når det gjelder migrasjonen, gjør det inntrykk når erkebiskopen i Latvia rapporterer at landet har eksportert 86.000 personer til jobber i EU. Om få år kan tallet være 200.000, og i en spørreundersøkelse svarer 52 % at det er stor mulighet for at de emigrerer innen to år. Tilflytningen av polske arbeidere er betydelig i vekstland som Island, Irland og Norge. Når familiene kommer etter, blir det blant annet krevende å integrere barna i en ny skolehverdag. Man uttrykker uro for hva som kan skje med dette store antall innflyttere dersom konjunkturene endres og man går nedgangstider i møte. Det kan ende i et formidabelt sosialt problem.Et tema for seg er at europeiske land har ulike forutsetninger for å møte utfordringen med den store tilflyttingen. England, med sin lange imperiumshistorie, er mer fortrolig med å håndtere migrasjon enn for eksempel de nordiske land, som har en sterk og mer innadvendt nasjonal identitet. Det er neppe tilfeldig at Danmark, med sin markante nasjonale og grundtvigsk-kirkelige tradisjon — danskhet og kristendom - har fått sin særegne og innfløkte problematikk i forhold til muslimske innflyttere.Å stå i en fungerende religionsdialog er nå uunngåelig for kirkene i Europa. I denne forbindelse vekker det oppsikt ute at Det islamske råd i Norge og Den norske kirke har utarbeidet en felles erklæring om religionsfrihet og retten til å endre religion (konvertere). Denne erklæring er ganske fersk, fra 22. august, og omtales internasjonalt som et viktig bidrag til en mer dialogisk prosess mellom muslimer og kristne.I «interfaith»-diskusjonen går det også om mer langsiktige perspektiver: Skal man arbeide for en dyp integrasjon av de som flytter til og er av annen tro, eller er strategien det multikulturelle samfunn hvor ulike kulturelle og religiøse grupper lever side om side i rimelig fordragelighet? Og dessuten: Når man diskuterer sekularismen som alternativ for Europa - betyr det fravær av religion i det offentlige rom, altså veien Frankrike har valgt, eller innebærer det snarere et jevnbyrdig nærvær av religionene i samfunnet? I det hele er religionenes rolle i det offentlige liv et brennende tema i flere land. Å ignorere religionenes nærvær som en kraft på godt og ondt, er neppe farbar vei.Ellers meldte jeg inn at dagens religionssamtale slett ikke bare må handle om dialogen mellom distinkte konfesjoner og religioner. Den må like mye dreie seg om den type nyreligiøs, nygnostisk spiritualitet som åpenbart fins ute i folkedypet, men som et ikke er så lett å få grepet om. Sommerens engledebatt ga et lite vink om hva som rører seg her.Miljø- og klimaproblematikken hviler tungt også på kirkene. Her ga erkebiskopen av Canterbury, Dr. Rowan Williams, nyttige perspektiver: Kirkene må forankre miljøanliggendet i en kristen-teologisk kontekst. Kirkene må ha et godt svar på spørsmålet: Hvorfor er dette tema et moralsk imperativ? Videre forankret han klimautfordringene i en kristen rettferdighetstanke: Vi må øve rettferdighet også mot de kommende generasjoner. En kirke må tenke og handle i tidens og rommets dimensjon. Dessuten må kirkene gi en praktisk respons, og ikke minst gi eksempler på god praksis. Biskopen av London har for egen del erklært «a non-flying year», og Den norske kirkes biskoper har avlyst en studietur til Tyrkia for i stedet å gjøre en pilegrimsvandring.Dessuten er det en klar innsikt at klimaproblemet ikke kan løses på gammel, nasjonal basis. Her står vi foran en global utfordring som en global kirke må agere kompetent og offensivt i møte med. Ikke minst kan kirkene bidra til en endring i folks grunnleggende holdninger, slik at politikerne får ryggdekning til å gjøre de drastiske tiltak som må tas. Men her henger tingene sammen på en særdeles innviklet måte. Et eksempel: Det ble fremmet forslag på generalsynoden i den anglikanske kirke i Wales om at man burde forby all bruk av tropisk trevirke. Forslaget måtte legges til side, fordi det ville ha ført tusenvis av lokale arbeidere ut i fattigdom og misère.Spørsmålet om «human sexuality» handler i stor grad om kirkenes strev med å komme til rette med homoseksuelle partnere i kirkelige stillinger. Vår hjemlige debatt er ikke uttrykk for norsk «særhet», for saken binder mye energi i alle våre kirker. Vi fikk en kortfattet, saklig redegjørelse for hvordan det anglikanske kirkefellesskap sliter med å holde sammen gjennom stormene. Anglikanerne har fokus rettet mot den store Lambeth-konferansen som holdes hvert 10. år, og som vil finne sted igjen i 2008. Her samles hundrevis av biskoper fra The Anglican Communion, «world wide».Det er en viss uro rundt invitasjonen til neste års Lambeth-konferanse. Det skyldes ikke minst kontroversen som har oppstått ved at den anglikanske gren - The Episcopal Church i USA - i 2003 vigslet den åpent homofile Gene Robinson til biskop. Hvorvidt biskoper vil delta ved neste års Lambeth-konferanse vil avhenge av hvorledes andre biskoper stiller seg til spørsmålet om homofile partnere i kirkelige stillinger. Den omtalte erkebiskop av Canterbury, Rowan Williams, er en fremragende akademiker. Han står nå overfor en formidabel kirkepolitisk utfordring.Ellers varierer de øvrige kirkenes holdning til spørsmålet. Den svenske kirke har valgt en liberal vei, de baltiske kirker står hardt i mot en liberalisering. Finnene har gitt seg selv noen år til teologisk bearbeidelse av temaet. Saken sliter på kirkene, fordi man - under sterkt press - strever med konkrete tekster fra en bibel som er normativt veiledende for tro og liv.