— Jeg vet nøyaktig hva min far ble dømt for, men han har gjort opp for seg og fikk sin straff etter landssvikoppgjøret. Skal ettermælet likevel få lide? Det er snart 70 år siden, sier sønnen (60) til Fædrelandsvennen.
Torturen og mishandlingen faren var med på, beskrives detaljert i boka «Nådeløse nordmenn - Statspolitiet 1941-1945». Forfatter Eirik Veum navngir den profilerte mannen fra Sørlandet. Den nå avdøde mannens bakgrunn er ikke kjent for offentligheten tidligere. Som 25-åring ble han etter krigen dømt for blant annet mishandling, legemsbeskadigelse og legemsbeskadigelse med farlig redskap.
— Det er for dumt at noen skal grave i dette i dag. Hva godt kan komme ut av det? Jeg mener at man bør omtale hendelser, men man trenger ikke offentliggjøre navn. Det er usmakelig, sier sønnen, som ikke vil stå fram med navn.
— Jeg vil ikke stå fram offentlig før det blir virkelig bråk.
— Vurderer du søksmål?
— Nå venter jeg på telefon fra andre som også er etterkommere, så får vi vurdere om vi skal saksøke eller ikke. Det kommer i alle fall til å bli reaksjoner. Bevisførselen mot min far var nokså tilfeldig. Noen ting er sikkert sant, andre ikke, men mye er bare påstander. Jeg kommer til å forsvare min far. Hva skal vi med denne boka? Har den en avskrekkende effekt? Det tror jeg ikke, forteller han.
Støtter publiseringen
Forfatter Eirik Veum navngir 72 norske politifolk som i landssvikoppgjøret ble dømt for å ha deltatt i henrettelser av norske motstandsfolk. Boken inneholder også opplysninger om de totalt 956 nordmennene som var med i det som blir regnet som det norske svaret på Gestapo. Mye av dette skjedde på Arkivet i Kristiansand, på cellene eller på kontorene til tjenestemennene rundt om i bygget. Ved spesielle avhør ble et rom i kjelleren på Arkivet benyttet, som fangene omtalte som "torturrommet".
Etter utgivelsen har historikerne vært uenige. Noen mener det er riktig å identifisere. Andre ser ikke hensikten.
Thomas V.H. Hagen er forsker ved Stiftelsen Arkivet, som i dag holder hus i Gestapos gamle hovedkvarter i Kristiansand. Han sier 10-15 av navnene i Veums kapittel om Kristiansand ikke har blitt publisert noen gang tidligere.
Ikke imponert over bok
Veum fikk mandag kritikk for å navngi samtlige medlemmer av Statspolitiet (Stapo). Her får han støtte av forskeren i Kristiansand.
— Veums bok skal, ifølge forlaget, handle om Stapos organisering og virksomhet. Da blir det meningsløst å beskytte tidligere Stapo-betjenter mot å bli navngitt, sier Hagen.
I en utstilling har Stiftelsen Arkivet selv navngitt nordmenn som var sentrale i Gestapos forhør av fanger på Arkivet.
— Jeg er tilhenger av stor grad av åpenhet omkring vanskelige deler av vår felles historie. Nordmenn som innehadde ledende stillinger i NS-regimet eller som deltok i tortur har ikke krav på beskyttelse. Men Veum går lenger enn oss. Han skal ha honnør for at han våger, sier Hagen.
Den 60 år gamle sørlendingen kommer ikke til å lese boka hvor hans far er omtalt.
— Jeg er ikke imponert over at en forfatter spikker på dette, og jeg gidder ikke å lese boka. Min far la aldri skjul på noe som helst. Det skjedde så mange fine ting i livet hans etterpå. Han mottok kulturpris blant annet, så denne saken burde være ute av verden. Far sa: "Jeg var kanskje ung og dum, men vi gjorde det vi fikk fortalt og som vi trodde var riktig." Min far hadde et svært godt omdømme etter krigen og til sin død. Han ble behandlet med respekt, til tross for sin fortid.
Kritiserer dårlig kildekritikk
Selv om forsker Thomas V.L. Hagen støtter Veums offentliggjøring av navn, er han kritisk til måten forfatteren har arbeidet på.
— Dette er historieskriving etter wikileaks-metoden, sier Thomas V.L. Hagen.
Han mener at Veum er dristig, som serverer leseren alt han har funnet om personer som på en eller annen måte hadde å gjøre med Statspolitiet i Kristiansand.— Veum vurderer ikke kildene opp mot hverandre, men gjengir alt han finner. Jeg vil tro at det ikke bare er forskere som er opptatt av å drive kildekritikk? sier Hagen.
Han trekker fram et eksempel knyttet til nabohuset til Arkivet, det såkalte Casino, der tyske gestapister og norske betjenter i Statspolitiet hadde ville fester.
— Her gjengir Veum muntlige ufordelaktige opplysinger om en av kvinnene som hang som slips på de tyske gestapistene. Hvorfor er hun med i boka? Den navngitte kvinnen hadde ikke noe med Statspolitiet å gjøre.
Hagen mener ellers Eirik Veum begår en "gedigen tabbe" når han omtaler Arkivet som Statspolitiets hovedkvarter i Kristiansand.
— Det norske statspolitiet hadde hovedkvarter et helt annet sted, i krysset Kirkegata/Henrik Wergelands gate. Dette skaper inntrykk av en forfatter som ikke er det minste interessert i å gi en etterprøvbar, balansert framstilling. Her er det jo bare å spørre: Hadde Stapo hovedkvarter på Arkivet? Nei. Veum skriver 58 sider om torturen som foregikk på Arkivet. Fangebehandlingen var initiert og planlagt av det tyske Gestapo, ikke av Stapo, sier Hagen.
Forsvarer identifisering
Selv reagerer forfatter Eirik Veum slik på kritikken fra pårørende:
— Jeg forstår at det kan være belastende. Mange historikere har kritisert navngiving, og mener at det er uetisk og uforsvarlig. Å anonymisere kan også være uetisk - det bidrar til å opprettholde mistanke mot dem som ikke involvert i noe. Jeg mener det er riktig å gå så detaljert til verks som jeg har gjort, sier Veum, som allerede har fått henvendelser fra pårørende.
— Flere har varslet søksmål, men jeg har ikke fått noen formell anmeldelse ennå. Vi har tatt mange grundige juridiske vurderinger før utgivelsen. Jeg er ikke bekymret. Om pårørende ønsker minst mulig oppmerksomhet rundt sitt navn, er kanskje ikke offentlig rettssak veien å gå, sier Veum.Han mener noe av poenget med boka, er å forstå at nordmenn var mer involvert i krigsforbrytelser enn det vi til nå har visst.
— Det er kanskje vanskelig å forholde seg til at ondskap, tortur og drap også kan være et norsk fenomen. Der trenger vi en påminnelse, sier Veum.
Han blir konfrontert med Stiftelsen Arkivets uttalelser, som etterlyser grundigere kildekritikk:
— Klart, i ei bok med kilder som er 70 år gamle, hvor stort sett alle som var med på dette, er døde, vil det alltid være feilkilder. Om noe er feil, kan jeg gjøre korreksjoner til neste utgave. Målet er at denne boken skal bli et standardverk, sier Veum.
Når det gjelder hvorfor kvinnen ble omtalt angående Casino-festene, svarer Veum slik:
— At den jenta blir identifisert, er for at man ikke skal kaste mistanke over andre. Hvem ble beordret til å være der, hvem var der for å ha hyggelige bekjentskaper? Det er viktig å få med, sier Veum.