Jeg går på min vanlige sti, sånn som jeg pleier. Hver morgen går jeg her, for å lufte hunden min. Det er en puddel, og hun heter Puddelina. Et ganske rart navn, men litt søtt også på en måte. Hun begynner å bli ganske gammel, så hun går ganske seint. Men det er koselig her ute, frisk luft og fugler som synger. Trærne skygger for solen, men man kan se noen lysflekker som skinner ned på bakken. Vi rakk akkurat å komme inn, da mamma kom løpende ut av døren. Hun skal på jobb, og har forsovet seg. Igjen. Jeg går inn på kjøkkenet og skjærer en brødskive og hiver på noe syltetøy. Jeg tar en yoghurt og en saftflaske ut av kjøleskapet og hiver det ned i sekken. Jeg legger alle bøkene mine oppi og er klar for å gå på skolen. Jeg låser døren til huset og setter opp farten for å rekke skolen. Skolen er like kjedelig som å besøke oldemor på gamlehjemmet. Oldemor er senil, så man er nødt til å forklare hvem man er hver gang. Jeg kommer inn døren og hører at Puddelina løper ned trappen for å si hei til meg, og at hun har ventet hele dagen for at jeg skal gå ut i parken med henne for å kaste ball. Jeg henter ballen og båndet hennes og er på vei ut da hun faller ned på bakken med et smell. Jeg løper bort og stryker henne på magen, hun lager merkelige lyder og jeg blir helt fra meg. Jeg får vondt i magen og det kjennes ut som om magen har et helt tivoli der inne. Telefonen ringer og jeg tar den, det er mamma. Jeg forteller henne alt og hun sier at hun skal skynde seg hjem fra jobb. Vi møter en høy mørk mann som er veterinær. Han tar imot Puddelina og bærer henne inn på et bord. Han sjekker henne nøye fra alle kanter. Inne i ørene, lytter til hjertet og har rare ting som han tar på henne med. Han kommer bort til meg og sier at hun kanskje har kreft. Livet mitt passerer og jeg ser alle de gode stundene som Puddelina og jeg hadde sammen. Den gangen vi badet i sjøen og hun hoppet rundt som en fisk på land og var så glad. Eller den gangen da hun hoppet foran kameraet på julaften og julebildet som vi sendte til femti personer bare ble en våt tunge og pels som fløy omkring foran linsen. Det falt en tåre på bakken som om vi var i en ørken og sanden bare sugde all liv og glede ut av meg.Den høye mørke mannen vinket meg inn for å fortelle hvordan det sto til med Puddelina. Han stønnet og harket, og da visste jeg det. Hun hadde kreft og lå kanskje for døden der inne. Jeg løp inn til Puddelina og hvisket inn i øret hennes at alt kom til å gå bra. At ingenting kunne skje med henne. Jeg var like glad i hunden min som i et menneske. Hun hadde en egen plass rundt spisebordet. Hun hadde en egen liten seng ved siden av min, og når det var lyn og torden utenfor huset, sov hun med meg i sengen fordi hun var redd. Hun hadde en egen plass i bilen og i sofaen. Hun var akkurat som et menneske, bare at hun hadde mye pels og ikke kunne snakke, men man kunne forstå hva hun ville. Jeg løp alt jeg kunne, forbi den lille stien vi pleide å gå tur på, forbi sjøen der vi bader hver dag hver sommer. Alt minnet meg om henne, til og med håret til en gammel dame som satt på en benk i parken. Beina mine sviktet og jeg falt rett i en busk. Jeg fikk fart på beina igjen, men det føltes som om jeg hadde to skilpadder på beina, alt gikk sakte. Jeg gikk opp på loftet og hentet gamle bilder av meg og Puddelina. Tårene trillet som om dette var slutten på alt. Jeg skulle miste hunden min, den som var med meg over alt og som jeg kunne snakke til uten at det ble fortalt videre. Jeg reiste meg opp og snublet over en liten boks, og rett fremfor meg så jeg et lite bilde. Det var nok litt gammelt fordi det var slitt på tuppen av alle kantene. Jeg så på bildet med store øyne. Det var det beste bildet jeg noen gang hadde sett. Puddelina og jeg satt i gresset ved siden av en stor eik et eller annet sted, jeg hadde en fin sommerkjole og Puddelina hadde skinnende pels. God og myk. Jeg holdt rundt halsen hennes og det så nesten ut som om hun holdt rundt min hals også. Begge var glade og lykkelige, og smilte sånn at kinnene ble blåst opp og øynene var bitte små. Jeg gikk ned på busstoppet og tok bussen opp til sykehuset igjen. Jeg hadde det lille bildet i jakkelommen og holdt rundt det som om det var en som skulle hoppe foran meg og stjele det tvert.Da jeg kom til sykehuset, lurte jeg på hvor Puddelina var. Dyrlegen fulgte meg inn på et rom hvor det var noen dyr som lå i små senger med blomster rundt omkring. Jeg gikk bort til Puddelina og satte meg ved siden av henne i en gyngestol. Den var stor og myk og ganske komfortabel. Jeg la hodet mitt ved siden av hennes og bare tenkte. Tenkte på alt som hadde skjedd på en dag. Det var blitt mørkt ute, og jeg lå ennå med hodet inntil hennes. Jeg strøk forsiktig over magen hennes og kjente pelsen mellom fingrene mine, så glatt og myk. Jeg var helt svart rundt øynene etter alle tårene.Jeg begynte å synge. Jeg sang «My heart will go on» av Celine Dion. Jeg visste jo at dette ikke var en kjærlighetshistorie, men den var grei nok. Jeg sang av full hals, som om jeg var en operasanger som hadde sunget en verdenskjent sang og fikk stående applaus. Jeg danset rundt på rommet og passet hele tiden på om Puddelina våknet opp eller plutselig hoppet på meg og slikket meg i ansiktet. Men jeg visste jo at det ikke ville skje, så jeg satte meg bare ned igjen i stolen og la hodet mitt i fanget hennes. Det var viktig at jeg var her med henne den siste tiden. Legen hadde sagt at hun bare hadde sånn 2-3 dager igjen. Det falt en tåre, den landet stille og fredelig i pelsen. Den skilte seg nesten ut fra de andre. Den skinte og minnet meg nesten om håp og tro. Jeg var ikke kristen, men ba en bønn om at dette kom til å gå bra.Kjære Gud, hvis du finnes, så håper jeg at du kan hjelpe meg med min hund, Puddelina. Hun har kreft og legen har sagt at hun ikke har mye levetid igjen. Jeg ber deg du allmektige om å la henne leve, hun har hatt et godt liv, men jeg synes ikke hun er ferdig med det enda. Jeg er svært glad i henne og ber deg om å spare hennes liv. Amen.Jeg ble helt svimmel og falt rett i gulvet med et brak. Jeg besvimte. Mamma hørte smellet og løp rett inn. Hun prøvde å vekke meg med å dunke forsiktig i hodet mitt med hånden. Jeg våknet til slutt og var helt i sjokk. — Hva skjedde, lille venn? Spurte mamma og så forundret på meg.- J-j-jeg så at{hellip} at, sa jeg og klarte nesten ikke snakke.- Hva så du? Sa mamma.- Jeg så at Puddelina åpnet øynene og så på meg.- Men hun sover nå, det er ikke mulig for henne å våkne nå, sa mamma og så på meg. Jeg kunne ikke tro det, her snakket jeg helt sant, og hun trodde ikke på meg.- Fortell meg alt sammen. Sa hun og smilte.- Jeg ba en bønn, eller prøvde i hvert fall, og i det neste øyeblikket åpnet hun øynene. Hun så rett på meg, etter det falt jeg i gulvet. - Da har nok Gud hørt på deg, kanskje Herren ville at du skulle se Puddelina en siste gang, svarte mamma.Noen uker senere løp Puddelina ned i vannet, svømte litt rundt og kom opp igjen med en pinne i munnen. Hun var helt våt og pelsen stinket. Jeg kastet pinnen ned i vannet igjen, smilte litt for meg selv. Vi gikk rundt i skogen og kjente den klare luften og solen som varmet oss. Det er lenge siden Puddelina lå for døden. Hun åpnet faktisk øynene den dagen, og det kan jeg takke Gud for. Kanskje han finnes, eller kanskje ikke? Jeg kan i hvert fall tro at han hjalp Puddelina til å bli frisk igjen. Det var et virkelig mirakel, og bare én kan få noe sånt til å skje. Gud!