— Vi har jobbet sammen med May-Britt og Edvard Moser siden 2008. Vi ringte og ba om å få komme og samarbeide med dem. Takk og lov. Det har vært fantastisk, sier Hanne Stensola fra Hånes.

Middagsspøk

— Jeg spiste middag med dem begge i forgårs og sa: Tror dere at dere får nobelprisen. Begge lo og sa nei. Nå har de fått den. Kjempemoro, sier Tor Stensola fra Justvik.

Han bare ler når vi spør om han og partneren blir neste norske par ut.

For Tor har allerede samarbeidet endt i doktorgrad. Partneren Hannes grad er litt utsatt fordi det kom jente-.tvillinger for fire måneder siden.

Les også:

Les også:

De to kristiansanderne fant hverandre i Bergen i 2002 før de reiste til Sverige for å studere. Hanne studerte molekylær biologi. Tor studerte sosialantropologi, etter å ha brukt noen år på å lure på hva han skulle bli.

— En dag sa hun: Jeg har genmanipulert bakterier. Da skjønte jeg at jeg hadde valgt feil, forteller Tor.

Paret dro til New Zealand for å ta bachelor i nevrovitenskap. Allerede da hadde de hørt om Moser-paret i Trondheim.

— Vi ringte og spurte om vi kunne komme allerede rett etter en bachelorgrad, men fikk en oppfordring: skaff dere en master først.

Hanne og Tor Stensola dro videre til Oxford i England. Ett år etter hadde de master-gradene klare, og tok ny kontakt med Trondheim. Denne gang fikk de komme.

Sjelefrender

Ekteparet Moser hadde i 2005 greid å lokalisere og finne ut at gitterceller i hjernebarken danner et perfekt sekskantet mønster, som gjør det mulig å navigere, et indre GPS-system.

— Vi ble advart mot å forske som et par, men i Trondhiem møtte vi sjelefrender. May-Britt og Edvard er i laboratoriet hele tiden. Betegnelsen nerdepar er riktig. Sånn er vi også. Vi startet gjerne ni om morgenen og var i labben til 23 om kvelden. Litt annerledes nå med barn, men, forteller Hanne Stensola

— Det handler om å ville vite. Vi driver grunnforskning og drives av en veldig lyst på å finne ut mer, sier Tor Stensola.

Ekteparet fra Kristiansand fant noe veldig spennende sammen med Moser-paret i Trondheim. Og det ble til deres doktorgrad.

— Det er ikke bare ett «gps-system» i hjernen. Vi har funnet opp til ti oppå hverandre, som virker uavhengig av hverandre. Du kan snakke om ti kartbøker om du vil, med ulike kartutsnitt. Hjernens reaksjon på våre bevegelser, er altså enda mer komplisert, forteller Tor Stensola.

Oppdagelsen har ført til en større artikkel i Nature.

— Vi er cirka 100 som jobber i Kavli-senteret i Trondheim sammen med Moser-paret. Vi er vel rundt ti som har tatt doktorgrad og hatt dem som mentorer og veiledere, sier Tor.

Glad hjerne, trist hjerne

Nå er Stensola-paret fra Kristiansand på vei til tre års arbeid ved Champalimaud Centre for the Unkown i Lisboa Portugal.

— Vårt grunnspørsmål er dette: Hvordan virker hjernens ulike gir, altså sliten, trøtt, ivrig. Hvordan ser en glad hjerne ut i forhold til en trist. Vi regner med å bruke livet på dette, sier Tor.

Finner de svarene, er verden mye nærmere bedre behandling av en rekke mentale lidelser.

— Vi må vite hvordan hjernen virker før vi kan si hva som ikke virker. Det er kolossalt spennende - og veldig inspirerende når våre nærmeste inspiratorer har fått nobelprisen i medisin, sier Hanne og Tor Stensola, som nå reiser ut i verden som nobelprisvinnernes kollegaer.

Det åpner noen dører, det.

Lytter til hjerneceller

Mye av Hanne og Tor Stensolas forskning handler om å måle elektrisitet i enkeltceller i hjernen. Det skjer ved at en ørliten elektrode festes til enkeltceller. Deretter forstørres impulsene mange ganger i ulike maskiner, og man kan måle hva som skjer.

— Du kan faktisk lytte til en enkelt bevegelsescelle til ei rotte, for eksempel. Den sier for eksempel «brrrr» når rotta har hodet fremover. Så vrir man rotta, og lyden forsvinner. Man snur tilbake, og lyder kommer tilbake. Veldig fascinerende, forteller Hanne Stensola.

Det er på denne måten man til slutt kan finne ut hvordan systemer av celler fungerer og hvordan hjernens reaksjon på ulike ting er.