Derfor har hun startet organisasjonen Ubuntu. Det er et afrikansk ord som betyr noe sånn som «godhet og nestekjærlighet mellom mennesker». Ninas lille organisasjon baserer seg på hjelp-til-selvhjelp-strategi. Det er de fattige selv som har ansvar for både planlegging og gjennomføring. Hun, ungjenta fra Kristiansand, skal bare skaffe finanser, organisere, motivere, være en slags fødselshjelper. I noen townships, lutfattige og superkriminelle slumområder, i nærheten av Queenstown i Sør-Afrika.

Det er nok ikke så enkelt som det høres ut, Ninas entusiasme til tross. Men kanskje er det litt slemt å kalle henne såpekoker. Et odiøst ord på folk uten mål og mening. Og er det noe Nina har, så er det både mål og mening. Pluss pågangsmot, entusiasme, tro, håp, humor og optimisme. Hun skal nok få bruk for det, alt sammen. Kanskje best å ta for seg Nina sånn omtrent i kronologisk rekkefølge. Hun oppførte seg som ungdommer flest til 1999, i den forstand at hun tok videregående. Fortsatte med ungdomssosiologi grunnfag ved Høgskolen i Sogn og Fjordane, ex. phil og ex. fac ved HiA. Innimellom har hun vært miljøarbeider på asylmottak, leksehjelper for flyktninger, bartender, servitør, barnepasser og solidaritetsarbeider for Latin-Amerika-gruppene i Norge og i Mexico. Noen lærervikariater og sfo-opptredener fikk hun også rasket med seg i forbifarten.

Så emigrerte hun, i 2002. Til Den Sociale Højskole i Kongens København. Det skulle bli hennes skjebne, men det visste hun ikke da. Inkludert i den 3,5 år lange utdannelsen var fire måneders praksis. Hun landet i Sør-Afrika i januar i år og havnet i slummen utenfor Queenstown.

— Der lever de aller fleste under FNs fattigdomsgrense på én US-dollar om dagen. De bor i skur av blikk og papplater, hverdagen preges av mishandling, prostitusjon, hiv, aids, kriminalitet og 72 prosent arbeidsledighet. Det var en sjokkartet kontrast til de elegante shoppingsentrene i Cape Town og gågata i Kristiansand.

— Og denne elendigheten skal frøken Tanggaard fra Nedre Lund rydde opp i?

— Jeg ble helt overrasket, ja overmannet av at menneskene i townshipen likevel er så positive. Det fins smil i elendigheten, de har sin spesielle musikk, sin egen stil. Ja, en slags stolthet og verdighet midt i det jeg så som håpløst. Jeg ble nysgjerrig, ville bli bedre kjent, finne ut grunnlaget for denne stoltheten.

De stirret på Nina. Ikke fordi hun er litt gal, det syns jo ikke utenpå. De stirret fordi hun er hvit, den eneste i kilometers omkrets. Hvite mennesker går ikke inn i sør-afrikanske townships uten gode grunner. Nina har mange.

— Jeg bor utenfor townshipen, det er nødvendig, selv for en hjelper. Kan aldri gå alene. Jeg må være ute klokka seks, når det blir mørkt. Jeg er ikke redd, men det er nødvendig å ta sine forholdsregler. De stjal kameraet mitt, og jeg ble sint for alle de tapte bildene. Men så tenkte jeg at den fattige stakkaren som stjal kameraet nok trengte det bedre enn jeg.

Nina ble involvert i organisasjonen Pascap, der en gjeng ildsjeler prøver å gi barna i slummen et alternativ etter skoletid. De låner lokaler av skoler og samler barn fra 6-16 år hver dag. Barna får kunnskap om helse, farene ved hiv/aids og kriminalitet. De gjennomgår en bevisstgjøring og de får kunnskaper og selvtillit. Det er møteplikt, de får hjemmelekser og de må oppføre seg bra.

— Møtevirksomheten har pågått i tre år, og jeg har stor tro på prosjektet. De tolv lederne jeg kjenner samler hver dag et tusentalls barn. De er selv svarte og fattige og har jobbet hele tiden uten lønn. Det kan de ikke fortsette med, og det er der jeg kommer inn i bildet.

— Som såpekoker?

— Ja, gjerne det. Jeg vil gjøre noe med drømmene deres. Lederne kan og vil jobbe. Om formiddagene, mens ungene går på skole, og i helgene. De hadde selv ideen om å lage såpe, slik Pascap har gjort med suksess i andre townships. Men i «min» slum har de ikke kapasitet til noen innsats. Det trengtes lokaler, kompetanse, råvarer, utstyr - og omkring 80.000 norske kroner.

— Hva gjorde du da?

— Jeg ringte mamma.

— Sats på dette, Nina, sa mamma.

Nå er hun snart i gang. Familie er tigget for kontanter. Venner har avviklet støttekonserter, bingo og loppemarkeder - i Kristiansand og København. Men sponsorer har hun ikke klart å skaffe. En sommerjobb i Ung-Etat har sikret henne penger til flybillett og opphold.

— Jeg skaffer selv penger til egne utgifter. Alt folk gir går direkte inn i prosjektet.

I morgen sitter hun på flyet. Tre måneder skal hun være der. Så en rask tur hjem til København for endelig eksamen, og tilbake igjen i februar. Uten returbillett, Nina vet ikke hvor lenge hun blir.

Hun har gått på såpekoker-kurs. Utstyret er kjøpt inn. Uniformer også, t-skjorter med Ubuntu-emblem. De har fått låne gratis lokaler i ei kirke.

— Såpefabrikk i sakristiet?

— Du må ikke skrive fabrikk, det høres jo digert ut. Det er snakk om et bakrom på 30-40 kvadratmeter. Enkelt utstyr, det meste skal gjøres for hånd.

To stoler, et bord og en parasoll - det heter butikk på afrikansk - er også på plass.

— Hvordan skal dere selge såpe til mennesker som ikke har penger til brød?

— Vi skal selge til turister og mennesker utenfor. Kanskje gjennom butikker i Cape Town. Gjerne til folk i Norge, natursåpen vår inneholder gode oljer og blir av topp kvalitet. Og jeg tror vi kan selge litt i slummen også, det jeg sa om verdighet handler også om utseende. Selv om folk er fattige, vil de gjerne være rene og pene.

— Du er opptatt av verdens fattigdom?

— Ja, men ikke så blåøyd at jeg tror jeg kan utrydde den. Men jeg kan gjøre noe for noen få. En av prosjektlederne mine, hans seks søsken og deres familier lever alle på morens trygd - sju hundre kroner i måneden. Det setter ting i perspektiv. Vi skal ikke selge all verdens såpe før det monner. Jeg er ikke nykolonialist. Jeg jobber på deres premisser og trigger deres ambisjoner og ressurser.

— Mange mener du gir deg i kast med noe altfor stort?

— Ja, men det er akkurat passelig stort. Jeg fikk en sjanse til å gjøre en forskjell. Jeg grep den sjansen, det oppleves som et privilegium. Jeg blir litt revet i stykker av holdningene her hjemme. Mange lever i overflod, og så tenker de ikke på stort annet enn seg selv og hvordan de skal få det enda bedre. Det største kultursjokket får du ikke når du kommer ut, men når du vender hjem, sier Nina.

Venninnen hennes, Hilde Marie Kvarenes fra Randesund, er sosionomstudent i Oslo.

— Hun ble i fyr og flamme da jeg fortalte fra Sør-Afrika. Nå skal hun også ha studiepraksis. Det skjer i «mitt» township, og hun er like entusiastisk som jeg og prosjektlederne. Vi tror dette kan utvikles til noe viktig - og etter hvert mye større.

— Hvordan ser drømmen din ut?

  • I starten er det viktig å være nøktern og konsentrert. Å sikre kvaliteten og driften på den første lille «fabrikken». Får vi det til, er de 12 prosjektlederne sikret lønn. Da kan de fortsette sitt viktige arbeid blant barna. Kanskje kan noen av dem etter hvert sysselsettes i salg eller produksjon.

— Og så, om fem år kanskje?

— Det avhenger av folk hjemme. Jeg må ha mer penger for å komme videre. Kan du skrive kontonummeret til Ubuntu i avisen?

— Nei.

— Det er 6580.11.08800, sier Nina. I tillegg til mange gode egenskaper er hun også - i alle fall når hun opererer på andres vegne og målet helliger middelet - utstyrt med frekkhetens nådegave.

— Hvis folk legger igjen navn og adresse, får de informasjon om utviklingen av prosjektet. Og jo mer som kommer på kontoen, desto større drømmer våger jeg å drømme. Om fem år ser jeg for meg avleggere eller satellitter. Andre steder i townshipen, og kanskje i andre townshiper - det er mange, mange av dem i området mitt. Jeg ser for meg at «fabrikkene» og butikkene lønner mange prosjektledere som driver et stadig større barnearbeid for å forebygge elendighet og motivere til utdanning og utvikling.

Hun drømmer om at townshipen er blitt et litt bedre sted å være for mange av de menneskene hun er blitt så glad i.

— Lite skal til for at mange skal få det mye bedre, sier Nina Tanggaard.

En norsk hundrelapp monner litt i sør-afrikanske townships. Mange hundrelapper monner mye.