HVORFOR feirer vi 7. juni?Spørsmålet er brennaktuelt. Det er jo like før — og nå gjelder det for alle gode foreldre å lese så mye de kan om bakgrunnen for 7. juni, slik at de kan svare klokt og forstandig på alle spørsmål fra barna sine, om hva som skjedde og hvorfor og hvordan og sånt.Gamle kristiansandere vet imidlertid godt hva som skjedde. Det er bare å spørre oss.For en gang var 7. juni virkelig 7. juni! Iallfall i Kristiansand - der 7. juni var ensbetydende med folkefest i Tresse, ledet og arrangert av byens kuleste gjeng.Men det var altså for lenge siden, nærmest som i en galakse langt, langt borte. Sånn føles det i dag når jeg ser tilbake på mine første år i yrket og da Kristiansand Presselag var en drivende kraft i byens underholdningsliv.HVER 7. JUNI fra 1927 og fram til krigen arrangerte presselaget folkefest i peisstuen på Odderøya, der de samlet rundt 2500 mennesker. Folkefestene fortsatte etter krigen i Tresse, og de kunne på det meste samle opptil utrolige 10.000 mennesker.Tenk den eventyrlige tanken: Tusener på tusener av mennesker, de fleste fornuftige, edruelige, og arbeidsomme sørlendinger står der og koser seg voldsomt over å bli underholdt på en liten scene av justisminister Jens Haugland, skuespiller Arve Opsahl, skøyteløper «Kupper'n» Johannessen, sanggruppen The Monn Keys, kringkastingssjef Kaare Fostervoll, trubadur Vidar Sandbeck, sangartist Nora Brockstedt, et dansk-norsk show, radiokåsør Arthur Klæbo, statsministerfrue Werna Gerhardsen, jazzvokalist Nat Russell, programsekretær Erik Bye, musiker Alf Blyverket, krigshelt Gunnar Sønsteby, plateartist Wenche Myhre samt Jorunn Wold, beskrevet som «lokal sangstjerne på 12 år».Og nå har jeg altså referert høydepunktene på showene fra 1960 til og med 1964.Jeg deltok som yngste journalistlærling på 1964-arrangementet og husker at Wenche Myhre vinket til meg. Eller kanskje var det omvendt.Størst av alt var imidlertid kåringen av «Kristiansandspiken» og hennes såkalte terner. Derfor holdt folk ut helt til slutt. Det var stort å bli Kristiansandspiken». Ennå i dag kan vi eldre peke på hvithårede damer med velbrukte ansikter som selv ingen Botox-sprøyter kan redde - og hviske at der går ei «kristiansandspike» og der går ei «terne».Det var de aller kuleste journalistene - altså ikke lærlingene - som plukket ut pikene. Jeg gledet meg til å bli stor og kul, husker jeg. Men da jeg i hvert fall ble stor, var det slutt på missekåringene. En ny tid var kommet med nye holdninger til kvinner og kvinnesak.Så det er bittert å være på rett sted - men til feil tid.SÅNN OMTRENT 40 år etterpå kan man spørre seg hvorfor så kjedelige arrangementer trakk så mange folk. De fleste vil svare at det var ikke så mye annen underholdning på den tiden, og at vi hadde bare en eneste tv-kanal som stengte tidlig og som i åpningstiden stort sett drev med sunn folkeopplysning. Behovet for underholdning var med andre ord enormt.Men jeg tror det også var en annen grunn:Den totale mediemakt - den totale mediekontroll.For hvem var byens mektige underholdningsarrangører? Jo, det var alle redaksjonelt ansatte, journalister og redaktører, i Kristiansands tre dagsaviser, Arbeiderpartiets «Sørlandet», Høyres «Christianssands Tidende» og Venstres «Fædrelandsvennen». Dessuten var de få medarbeiderne i lille «Agder Tidend» og på distriktskontoret for NRK med i det som kanskje kan kalles det store komplottet.Her var nemlig mediedekningen på topp fra første stund. Forhåndsomtalen var preget av særdeles stor velvilje. Eksempelvis var det største oppslaget på Fædrelandsvennens førsteside 3. juni 1964 nyheten - eller «sensasjonen» som det ble skrevet - om at det skulle være fallskjermhopping over Østerhavnen i forbindelse med 7. juni-showet. «Kristiansand Presselag har satset på en oppvisning av de sjeldne», sto det i artikkelen - som også fristet med at Julius Hougen etterpå skulle intervjue gjestene som kom dalende ned. Akkurat dette måtte riktignok avlyses på grunn av regnvær, men ifølge Fædrelandsvennens reportasje dagen derpå sjarmerte Wenche Myhre «de regnvåte kristiansanderne i en grad som man ikke skulle tro var mulig.»Poenget er at man var sikret meget velvillig forhåndsomtale og like velvillige reportasjer etterpå. Og dette i alle avisene - som ellers var uenige om så mangt. Følgelig måtte alle lesere oppfatte at det var en suksess, for det sto jo svart på hvitt. Utgiverne av gamle Sovjetunionens Pravda ville ha nikket gjenkjennende.I dag kan en bare fabulere over hvor mange negative avisoppslag Quartfestivalen egentlig ville ha fått dersom daværende Kristiansand Presselag hadde vært arrangør.MEN SLIKT VAR som det skulle være den gangen. Ingen var udkrøbne, som det heter, ingen var onde, ingen følte at de misbrukte makt. Tvert imot.Vi - yngste journalistlærling inkludert - gjorde bare vårt beste for byen og for leserne.Men jeg lærte iallfall tidlig hvorfor man egentlig feiret 7. juni:Det var fordi forsamlingen av lavtlønte, men alltid talentfulle, tapre og dyktige pressefolk i Kristiansand trengte penger. Punktum.Nå sies det plutselig at det har noe med svenskene å gjøre.