Spørsmålet om bygging av ny høybro omtrent rett gjennom Kristiansand sentrum har vekket til live noe som minner om politisk engasjement i mange lag av befolkningen. Hva brorparten av befolkningen mener, er det ikke vanskelig å fornemme. Bare i det perspektivet er det utrolig tøft — eller dumdristig? - av Bjarne Ugland å stå fram med sine snirklete, byråkratiske og utvilsomt upopulære synspunkter, også blant sine egne kjernevelgere.Men for en samfunnsviter er selve saken interessant fordi den setter så mange forhold på spissen, og dermed kaster et klart og ofte ubehagelig lys over dagens situasjon for de fleste kommuner i Norge. Det første som kommer klart fram, er hvor uhensiktsmessig dagens kommunestruktur er i mange tilfeller. Det spillet vi ser konturene av mellom Søgne, Sogndalen og Kristiansand, dreier seg egentlig bare om en ting: Skyve mest mulig av ubehagelighetene ved veibygging over til nabokommunen, samtidig som man bevarer fordelen for egen kommune. I fagspråket sier vi at kommunene arbeider for å eksternalisere problemer, eller eksportere dem til andre. I dette tilfellet er det Kristiansand som ser ut til å måtte ta belastningene, og der Sogndalen og Søgne skummer fløten. Slik fremstår de som gratispassasjerer, noe de for øvrig gjør i mange andre sammenhenger, spesielt ved at de benytter seg av det relativt rike kulturliv i Kristiansand uten å bidra i noen særlig grad. Det andre som trer klart fram, er hvor sterkt staten styrer norske kommuner, også gjennom mer sofistikerte metoder enn lover og øremerkede midler. Her er det ordningen med det ekstremt kjønnsløse navnet Nasjonal transportplan som er styringsmiddelet. Kommer man ikke inn i denne på en forpliktende måte, synker mulighetene for fremtidige bevilgninger til vei og transport. Og her har staten - i alle fall hvis man skal tro Bjarne Ugland - satt som et premiss for å bli med på leken, at man klarer å stå sammen lokalt. Uenighet mellom kommuner vil minske sannsynlighetene for å komme med i transportplanen. Slik flytter staten enkelte av de mest konfliktfylte og betente avveiinger og kompromisser over på kommunene, og kan selv toe sine hender i etterkant. Dette var jo noe kommunene selv ønsket, vil de si. Med rette. Men dette er jo djevelens alternativ: Marker uenighet og du får ikke penger fra staten, marker enighet og du sitter igjen med et eksempel hentet fra veiingeniørenes skrekkammer midt i Kristiansand.Det tredje som klart kommer til syne, er hvor politisk kastrerte våre lokalpolitikere fremstår, også der de fremdeles har en viss innflytelse. Det meste av forskningen de senere år - senest i maktutredningen omkring forholdet mellom stat og kommuner - konkluderer med at staten har styrket sin makt. Det er stadig mindre handlingsrom for lokale politikere. Men på enkelte områder har de fremdeles en ganske stor innflytelse, nemlig på hvordan den fysiske utformingen av kommunen skal utvikles. Politikerne bestemmer i stor grad over hva som kan bygges, hvor det skal bygges, og hvordan det skal legges til rette for rekreasjon og lignende. Når store deler av Kristiansand sentrum ser ut som det er bygd etter LEGOkloss-prinsippet, er det lokalpolitikerne som har hovedansvaret. Det samme har de når Østerhavna er blitt en perle av de sjeldne. Men når da politikerne har muligheten til virkelig å gjøre noe som betyr veldig mye for Kristiansand, rent estetisk, så trekker de seg tilbake. I stedet for å kjempe for en sak med glød og engasjement, leter man etter snirklete kompromisser. Kompromisset blir målet. Politikeren med brennende hjerte - som Max Weber så poetisk uttrykte det - er blitt mer byråkratisk enn byråkraten selv. Den politiske kampen for hva man ønsker seg, forsvinner helt i skyggen av hva som oppfattes som mulig. Det gjør i alle fall politikken kjedeligere. Man kan si mye rart om politikere som Harald Sødal - noe både jeg og andre har gjort - men de beriker i alle fall politikken ved å brenne for noe. For det fjerde viser mye av argumentasjonen hvor tungt den gamle industriromantikken henger igjen i mange politiske miljøer. Det er det næringslivet som produserer fysiske varer, som oppfattes som det egentlige næringslivet. Hvor tungt denne tanken står får man fysisk manifestert ved å kaste et blikk på containerhavna. En av Kristiansands to hovedfasader mot sjøen er her lukket igjen, sperret av containere som i sin farge og utforming kunne vært en moderne kunstinstallasjon verdig. Nå skal denne havna flyttes. Litt. Rask og god tilgjengelighet til vei og jernbane for denne typen næringsvirksomhet prioriteres høyt. Problemet er bare at denne typen industri og næringsvirksomhet stadig har mindre økonomisk betydning i Norge, enten vi liker det eller ikke. Tjenesteyting er i ferd med å bli mye viktigere, og dermed også en annen type arbeidere med mye sterkere krav til opplevelser, estetikk og skjønnhet i sine nærmiljøer. Utformingen av det fysiske miljøet i en by - ved siden av det kulturelle tilbudet - er høyst sannsynlig de viktigste elementene for å kunne konkurrere om de beste studentene, arbeidstakerne og den kreative klassen. Slik sett vil en eventuell høybro også bli et monument over en forgangen tid. Og muligens et hinder, i alle fall en forsinkelse, for Kristiansands og Sørlandets vei inn i det postmoderne samfunn. Og til slutt får saken fram en grunnleggende svakhet ved det norske folkestyret, det såkalte representative demokrati. Det baserer seg på at folket - det er oss, det - avgir makt til politikerne i en fireårsperiode. I mellomtiden har politikerne i stor grad det vår nestor i statsvitenskapen, Johan P. Olsen, kaller for et fritt mandat. Er vi misfornøyd med politiske vedtak som fattes i valgperioden, er det lite vi kan gjøre for å påvirke politikerne direkte. Vi kan legge press på dem gjennom media, aksjoner og direkte kontakter. Men vi kan ikke holde dem direkte ansvarlig. Det kan vi ikke gjøre før neste valg i 2007. Da er Nasjonal transportplan spikret for lenge siden, og mange vil ha glemt hvem som eventuelt var medskyldige i det famøse vedtaket om høybro. Tiden leger de fleste sår.Men her finnes det en mulighet. Kommuner kan organisere lokale rådgivende folkeavstemminger i saker av spesielt stor betydning for kommunens innbyggere. Hvis ikke høybrospørsmålet skal kunne defineres som nettopp en slik sak, er det vanskelig å se hvilken sak som i det hele tatt kan være spesielt viktig. Så, kjære politikere, hva med en folkeavstemming om saken?