— Hva tenker du om at barnevernet i tre forskjellige kommuner mottok bekymringsmeldinger om den 13-årige jenta som på nyttårsaften ble funnet død i ei hytte i Valdres, men likevel ikke klarte å hjelpe? Ifølge Dagbladet konkluderte barnevernet med at det ikke hastet å hjelpe?

— Det er en veldig trist historie. For oss utenforstående er det likevel ikke lett å vite hva som er blitt eller ikke blitt gjort. I denne og alle andre saker er det uansett viktig at barnevernstjenesten blir sett i kortene. Lokalt opplever jeg at Fylkesmannen gjør en god jobb med å føre tilsyn og påse at alle lover og regler blir fulgt. Loven sier for eksempel at barneverntjenesten skal vurdere alle bekymringsmeldinger og bestemme hva som skal gjøres videre innen sju dager.

Monica Brunner leder den nye barneverntjenesten for Kristiansand, Søgne, Songdalen, Lillesand og Birkenes. Foto: Sondre Steen Holvik

— Stiller barnevernets håndtering av saken i Valdres etaten i et dårlig lys?- Ut fra det som er blitt kjent gjennom media er det i etterpåklokskapens navn lett å si at flere instanser burde ha reagert tidligere. Uavhengig av om slike saker skader barneverntjenestens renommé må ikke ting stikkes under en stol. Barnevernet har mye makt, og da må vi tåle å bli sett i kortene. En må og skal tåle at det blir stilt spørsmål ved det barneverntjenesten gjør.

- På sosiale medier foregår det fra tid til annen de reneste hetskampanjene mot både barnevernet generelt og navngitte ansatte. En blir ikke akkurat populær av å jobbe i barneverntjenesten?

— Faktisk viser brukerundersøkelser at godt over 80 prosent av de som er direkte berørt og i kontakt med oss er fornøyde og har forståelse for de tiltakene som er blitt iverksatt overfor barna deres. Trolig er misnøyen med barnevernet vesentlig større blant folk som aldri har vært i kontakt med oss. Det er aldri enkelt å måtte fortelle foreldre at de ikke strekker til overfor deres egne barn. Vi tilstreber og mener også at vi klarer å få til et godt samarbeid med de fleste foreldrene. Det er likevel slik barnets og foreldrenes interesser ikke alltid er sammenfallende. Vi er barnas vern. Det er det viktig å være bevisst på når vi jobber i barneverntjenesten.

- Hvorfor kunne ikke de fem kommunene fortsatt med hver sin barneverntjeneste?

— Barnevernet har blitt stadig mer spesialisert, og behovet for medarbeidere med spisskompetanse tilsvarende større. Barneverntjenesten for Kristiansandsregionen har 143 dyktige medarbeidere som har bred kompetanse og erfaring. Den nye, interkommunale barneverntjenesten er ikke bare en sentralisering. Det skal fortsatt være et godt og lokalt forankret barnevern i alle kommunene som skal gi råd og veiledning, samt undersøke om barn får tilstrekkelig omsorg og oppvekstvilkår. Barneverntjenesten i de fem kommunene har tidligere samarbeidet tett på flere områder, noe som gjør det enklere for den nye organisasjonen å få satt seg.

- Var ikke utsiktene til å kunne overta statlige oppgaver noe av drivkraften for å etablere det interkommunale barnevernet for Kristiansand og fire av nabokommunene?

— Jo det er riktig, men vi fikk i første omgang ikke den muligheten. Jeg tror likevel at det framover vil bli åpnet opp for at kommunale barnevern av en viss størrelse vil kunne få ansvaret for oppgaver som i dag er underlagt Bufetat (Barne-, ungdoms- og familieetaten). Nå står vi i alle fall godt rustet til å ta på oss nye oppgaver.

- Kan det fort oppstå habilitetsproblemer på små steder der «alle» kjenner de som arbeider i barneverntjenesten?

— Ja, det kan nok skje at brukerne kjenner noen når barnevernet er organisert i små enheter. Jeg opplevde at ei jente fra et mindre sted i Norge ringte Alarmtelefonen for barn og unge. Hun fortalte at hun ikke kunne gå til helsesøsteren med sine problemer fordi hun var i nær familie med moren hennes. Når det er sagt kan forholdene være mer oversiktlig i en liten kommune eller bygd, slik at det er enklere å oppdage når barn ikke har det så greit. Jeg er selv vokst opp på et lite sted, og der opplevde jeg at folk brydde seg om hverandre og hjalp hverandre.

- Barnevernet i Kristiansand har de siste årene fått stadig flere bekymringsmeldinger. Hvorfor ser utviklingen ut til å gå i feil retning?

Vi er helt avhengige at de som har en magefølelse om at et barn ikke har det bra melder ifra.

— Jeg tror det handler mer om at folk har blitt flinkere til melde fra når de har mistanke om at barn ikke har det så bra hjemme. Ansatte i barnehage og skole har også blitt mer bevisste på at årsaken til at et barn er utagerende eller stille og innesluttende kan henge sammen med forhold i familien deres. Vi er ellers helt avhengige at de som har en magefølelse om at et barn ikke har det bra melder fra. I fjor mottok de fem kommunene til sammen nesten 1400 bekymringsmeldinger, hvorav drøye 900 i Kristiansand.

- Er det mange av bekymringsmeldingene som resulterer i at dere iverksetter tiltak?

— Dersom fjorårets tall legges til grunn vil det i år bli iverksatt hjelpetiltak for i underkant av 1000 barn i de fem kommunene. Det er i dag cirka 280 barn fra Kristiansand, Songdalen, Søgne, Birkenes og Lillesand som er i fosterhjem.

- Blir det iverksatt for få eller for mange omsorgsovertakelser?

— Tallet har lokalt vært forholdsvis stabilt. Jeg tror heller vi har mer å gå på når det gjelder å sette inn andre tiltak overfor familier der barn ikke har det helt bra.

- Er det noen flaskehals i systemet som gjør at barn ikke tidsnok får den hjelp og støtte de har krav på?

— Det er staten ved Bufetat som har ansvaret for fosterhjem, men her er det absolutt behov for flere som åpner hjemmene sine. Så her kan jeg bare komme med en oppfordring til folks idealisme.