Lapphunden Bianco sliter i båndet. Snuser seg fram på stien bak det grå huset på Eg. Her går Jan og Berit Andersen tur hver dag. Langs jordene bort til sykehuset.

Å gå andre veien, inn i Baneheia, er utenkelig.

— Der kommer jeg aldri til å sette mine bein igjen, sier Jan.

Ingen i familien har gjort det.

— Hele hendelsesforløpet sitter oppi her, sier Jan og peker på hodet.

— Det er mer enn nok.

Spente foreldre

Berit gir sønnen Jan Helge en klem etter å ha tatt ham i mot i Birkebeinerrittet. Foto: JACOB BUCHARD

Lillehammer siste lørdag i august.— Nå må han da snart komme!

De har trippet rundt i flere timer på arenaen ved Håkons Hall. Som foreldre, samboere, ektefeller og barn til andre Birken-deltakere. Jan (58) og Berit (52) kikker opp mot fjellet.

Syklistene strømmer ned den bratte bakken. Jan Helge Andersen (33) er fortsatt ikke å se. Men så får de øye på en skikkelse med rød sykkelhjelm, briller og sorte klær. Like etter farer sønnen deres forbi dem i målområdet. Ingen ser ut til å dra kjensel på ham.

Inne i pauseteltet får en sliten Jan Helge Andersen en lang klem av mor. Far står ved siden av og smiler.

— Jeg er stolt av ham, jeg, sier Berit til Fædrelandsvennen.

— Men jeg hadde faktisk trodd han hadde syklet raskere. Han har jo trent så mye.

— Jeg tror han skal være glad at han bare fullførte, legger far til.

- Jeg er stolt av ham, jeg, sier mamma Berit om at sønnen gjennomførte det krevende sykkeløpet fra Rena til Lillehammer. Foto: JACOB BUCHARD

— Kan bli et helvete

Noen dager senere møter vi dem igjen hjemme i Kristiansand. De har hatt et par dager sammen med sønnen på Lillehammer. Så kjørte de ham tilbake til Berg fengsel i Tønsberg.

I fengselet får Jan Helge besøk av mor og far hver 14. dag. Det var oftere før, men de siste årene har han tatt bussen hjem på permisjon én gang i måneden.

— Jeg tror vi gjør som alle andre når de får besøk av noen som har flyttet ut. Vi bare koser oss, sier Berit.

Les også:

Les også:

I mai i fjor kunne sønnen ha søkt om løslatelse etter 13 år i fengsel. I et intervju med Fædrelandsvennen sa han nylig at den dagen kommer når han er klar for det.

— For hans del kan det bli rene helvete. Men jeg tror ikke det. Så mye som han har vært ute, tror jeg vi hadde merket det før, sier Berit.

De er opptatt av at sønnen får seg en leilighet og kommer seg i jobb der han velger å bosette seg. Det blir ikke i Kristiansand, har han sagt. Og de tror det er smart om han fortsetter med tingene han har holdt på med i fengselet. Syklingen, for eksempel.

Dagen de ikke glemmer

Over Berit og Jan i sofaen henger et portrettbilde av en gutt på to-tre år. Han har hvit skjorte og sort vest med sløyfe i halsen. Gutten smiler forsiktig.

Den dagen sønnen ble arrestert, var far Jan hjemme i blokka tvers over gata fra der de bor nå. En stor styrke fra politiet brøytet seg inn i leiligheten. Jan Helge lå og sov.

  • Du blir mer eller mindre sjokkskadet. Alt skjedde så raskt.

- Jan Helge er en drapsmann, men han er i alle fall skvær og ærlig, sier Berit Andersen. Foto: Jacob Buchard

— Du blir mer eller mindre sjokkskadet. Alt skjedde så raskt. Vi fikk ikke tid å tenke, og måtte bare ta med oss det mest nødvendige, sier Jan.Samme dag hadde Berit akkurat kommet til Kristiansand med danskeferja, der hun arbeidet. På kaia fikk hun øye på en sivil bil hun kjente igjen. Nå skal tollerne sjekke de ansatte igjen, tenke hun. Så steg datteren ut av bilen.

Først skjønte Berit ikke hvorfor. Kunne det være noe med ektemannen? Så dukket radiomeldingen opp i tankene. Politiet skulle gå ut med navnene på dem de mente stod bak voldtekt og drap på småjentene. Sønnen på 19 år hadde jo vært inne til avhør i den saken.

— Jeg gikk til sjefen, og sa at jeg måtte gå. «Nei, går du, får du fyken», sa han spøkefullt. «Jan Helge har blitt anholdt for Baneheia», svarte jeg. «Bare gå», sa han, sier Berit.

Blomsterhav

Familien ble innlosjert på Hotel Norge. Politiet ville verne familiene til de arresterte guttene. I dagene som fulgte, strømmet det på med blomster fra kjente og ukjente mennesker.

— Det var jo veldig fint at folk tenkte på oss. Men i den situasjonen var det ikke noe glede i å få de blomstene, sier Berit.

Hun har likevel spart på alle blomsterkortene. Det vil hun at folk skal vite.

- Jeg skulle høre nøyaktig hva som hadde skjedd, sier mor Berit. Foto: JACOB BUCHARD

Mens far Jan holdt seg i bakgrunnen, ble mor Berit raskt et navn mange kjente. Fjorten år senere kan hun fortsatt bli stoppet på gata.— Ja, det er faktisk blitt en hel del klemmer også fra fremmede folk. De kommer bort, tar meg i neven og spør om jeg er mammaen til Jan Helge, sier Berit.

Hun tenner en røyk og legger beina under seg i sofaen.

— Jeg tror faktisk aldri vi blir kvitt det. Jeg tror dette er noe som kommer til å forfølge oss inn i evigheten, sier mannen Jan ved siden av.

Også foreldre til andre drapsmenn har tatt kontakt gjennom årene. Gjerne etter at Berit har vært ute i mediene.

— Jeg er ikke alene som mor. Det har jeg virkelig fått føle, sier Berit.

De har ikke kontakt med Viggo Kristiansens foreldre.

Ville høre alt

- Forstår dere at noen spør om hva slags foreldre Jan Helge har hatt?

— Jeg skjønner at det spørsmålet blir stilt. Ikke brukte de narkotika, ikke alkohol. Da spør en jo; hvorfor skjedde det? Men vi har levd et vanlig familieliv.

- Var det noe dere ville gjort annerledes?

— Med alt som kom fram i retten, har vi tenkt på om vi kunne ha forhindret at Jan Helge hadde vært sammen med Viggo og blitt med på dette. Men du kan jo ikke gå og gjete ungene dine når de begynner å bli så gamle.

- Når forklarte Jan Helge til dere hva som hadde skjedd?

  • Jeg er ikke alene som mor. Det har jeg virkelig fått føle.

Jan Helge er hjemme på permisjon en gang i måneden. Foto: Jacob Buchard

— På første besøk i fengselet. Og han skulle ikke slippe unna med en tøddel. Jeg skulle høre nøyaktig hva som hadde skjedd, sier Berit.Før rettssaken ville Jan Helge ikke at moren og faren skulle få lov til å være der.

— Da sa jeg til advokaten hans: Hvis vi ikke får lov til å høre ham i retten, kommer vi aldri til å stole noe mer på ham. Vi følte at vi måtte høre alt, sier Berit.

Ville kjempe sammen

Jan Helge ble dømt for voldtekt og drap på den ene jenta. Han ble dømt for medvirkning til voldtekt og drap på den andre. I dommen slo retten fast at han valgt å gi etter for press fra Viggo Kristiansen.

— Det går ikke an å forsvare det som skjedde der oppe. Men likevel støtter vi Jan Helge. For å sette det litt på spissen: Jan Helge er en drapsmann, men han er i alle fall skvær og ærlig, sier Berit.

- Var dere aldri inne på tanken om ikke å støtte sønnen deres, da dere skjønte hva han hadde gjort?

— Første natta etter at han hadde tilstått, var helt forferdelig. Men da vi fikk prate med advokaten og politiet fant jeg ut at nå skulle vi kjempe sammen med Jan Helge. Han skulle ikke være alene.

- Dere blir stadig utfordret av Viggos støttespillere som vil ha saken gjenopptatt. Blir dere i tvil om dommen er rett?

— Nei, en blir bare mer forbannet på advokatene, sier Berit.

- Det har skjedd justismord før i Norge?

— Men ikke i dette tilfellet. Her har de vært to stykker, hvor den ene har snakket.

I retten gikk Berit bort til sønnen og ga ham en klem. Da husker hun at journalistene reagerte.

— Men hvis det hadde vært din sønn eller datter som du skulle backe opp: Hadde du ikke gjort det samme? spør hun.

  • Første natta etter at han hadde tilstått, var helt forferdelig.

En gang i måneden er Jan Helge Andersen hjemme på permisjon fra Berg fengsel. Slik har det vært i mange år. Foto: JACOB BUCHARD

Bekymringsmelding

Jan og Berit bor i samme lille bydel som før saken. De sier de hilser og prater med de samme naboene.

— Hvorfor skulle vi rømme? Det tror jeg ikke det hadde kommet noe godt ut av. Vi har ikke møtt noe motstand her, sier Jan.

For 14 år siden bodde familien Andersen i denne blokka på Eg. De bor nå like ved. Foto: JACOB BUCHARD

Bortsett fra i fjor da det ble kjent at Jan Helge kunne søke om løslatelse. Da tok Eg vel opp en bekymringsmelding fra foreldre i nabolaget, og ville ha en dialog med Jan Helge via konfliktrådet. Les også: Velforening ønsket dialog med Jan Helge Andersen

Berit fikk vite dette via omveier, og sier hun ble sint.

— Hadde de kontaktet meg ville jeg fortalt dem at Jan Helge ikke kommer til å flytte til Kristiansand. Han kommer bare til å være hjemme på vanlig besøk, slik han har vært i mange år. Og så, en dialog med Jan Helge? Når han er ferdig sonet, så er han ferdig sonet. Hvorfor skal han gå i et konfliktråd og brette ut sitt liv?

  • Han har vært i området i mange år. Hvorfor har de ikke reagert før?

— Forstår dere at naboer blir engstelige? - Ja og nei. Han har vært i området i mange år. Hvorfor har de ikke reagert før?

Skryter av politiet

Jan og Berit sier de har mistet et vennepar på grunn av saken. Resten har slått ring rundt dem. Det er alltid folk innom boligen på Eg.

— Vi har ikke noe skyld for det som skjedde. Ikke i det hele tatt. Ekte venner vet det, sier Berit.

Hun skryter også av polititjenestemennene som fikk i oppgave å følge dem opp.

— De er verdens herligeste politier. Hadde det ikke vært for dem, vet jeg ikke hvordan vi hadde klart oss. De presset veldig på at vi skulle komme i normal gjenge igjen, og sørget for at det var trygt for oss.

Trusler

Senere. På stien bak huset. Vi kommer inn på truslene. Det ble noen av dem da familien kom i medienes lys. Via telefon og brev. Nå er det lenge siden familien hadde politibeskyttelse. Men fortsatt kan Berit kikke seg over skulderen.

— Når jeg går tur og kjenner røyklukt, men ikke ser folk. Da må jeg si at jeg kan føle utrygghet, sier hun.

Berit tenker at det er mange merkelige folk rundt i verden.

— Politiet sa at de som vil, finner dere. Det er raskt gjort å finne ut hva slags rutiner vi har, sier hun.

Bianco stopper opp.

— Men jeg velger å tro at det har gått så mange år. At det skal gå greit.

Fædrelandsvennen har fått følgende kommentar til saken fra Jan Helge Andersen:

— De har betydd alt. De har støttet meg hele tiden, og jeg vet at det er det mange foreldre som nok ikke hadde gjort. Jeg er glad jeg har de foreldrene jeg har, sier han på telefon fra Berg fengsel.

  • De har betydd alt.