Hva Sørlandet er? Sørlandet er som ei spyflue som ligger og vrir seg i vinduskarmen.

Året er 1992 og Kåre Valebrokk kan ikke fatte at undertegnede ønsker å bytte ut DNs kontor i Bergen med Kristiansand, Kåres fødeby.

– Jeg kan bare se et eneste argument for å bo i Kristiansand. Og det er fersk makrell, sa han.

Vel 20 år senere, sent lørdag kveld, står vi i kulda utenfor hytta hans på Herøya i Randesund utenfor Kristiansand. Vi tenner fakler og drikker opp den flasken med konjakk som Kåre åpnet for en tid tilbake, lenge før han ble syk.

– Hold snøret med svarte kroker klar. Jeg kommer tilbake. Jeg er ikke dau ennå, sa han sist høst.

Det store vendepunktet i Kåres holdning til hjemlige trakter kom en vinternatt i 1996. Dagens Næringsliv hadde for fjerde år på rad invitert et knippe sørlandske næringslivsledere på en heller fuktig aften i de indre sørlandsbygder. Kåre var nok i ferd med å innse at Kristiansand hadde endret seg i løpet av de 35 årene som hadde gått siden han rømte fra en by som ble i trangeste laget.

Hvis postmannen blir bitt av bikkja, da er det ikke noen sak. Men dersom postmannen biter bikkja, da er det en sak

Utpå kvelden lurte grimstadrederen Atle Bergshaven på hva som egentlig er en sak.

– Noen ganger skriver dere store historier om bagateller. Og andre ganger notiser om viktige ting. Så hva er egentlig en sak?, spurte rederen som på den tiden hadde sin fulle hyre med å holde styr på en lang strøm av rettssaker og søksmål fra sin mor, tante, brødre, nieser og nevøer.

– Jo, det skal jeg si dere. En sak er noe som er utenom det vanlige. Hvis postmannen blir bitt av bikkja, da er det ikke noen sak. Men dersom postmannen biter bikkja, da er det en sak. Det betyr at dersom vi skulle finne en fetter av Atle Bergshaven som IKKE har saksøkt ham, ja da er det en sak!

Returen var med nattekspressen fra Nelaug stasjon mot Kristiansand. Det var bare tre-fire timer til Kåre skulle ha første fly til Fornebu. Han sovnet raskt, men ble vekket av en annen i reisefølget, eiendomsmegler Andreas.

– Jeg har fire hyttetomter på Herøya. Hadde ikke det vært noe for deg?

– Hva i all verden skal jeg med hyttetomter på Sørlandet? svarte Kåre avvisende og sovnet igjen.

Han fikk et nytt dunk i siden.

– Du skal få en veldig god pris.

– Glem det, Andreas. Jeg er ikke interessert.

Noen minutter senere gjorde eiendomsmegleren et siste forsøk.

– Du skal få alle fire for en million. Til sammen.

Det ble en kort pause.

– Javel, da. Så tar jeg de jævla tomtene. Men kan du la meg være i fred?

Neste morgen ringer Kåre og takker for arrangementet.

– Men jeg kjøpte visst noen tomter i natt?

– Ja. Fire stykker.

– Jaja, er du tøff nok til å kjøpe hyttetomter på natta så må du også være tøff nok til å stå for det på dagen.

Det er jo underlig at det skulle bli en fuktig aften som førte meg tilbake til Kristiansand

Det ble starten for Kåres retur til Sørlandet. Hyttene blir bygget, Kåre beholdt to av dem og solgte resten. Ikke for en høyest mulig pris, men til folk han ville rundt seg. Som bestevenn Jan og hans Camilla. Og endelig ble det også tid til å skaffe blodfersk makrell. Alltid med grytidlig avreise klokken seks. Med svart kaffe og noe sterkt.

– Du tar med kaffe. Jeg konjakk, sa han alltid.

Noen ganger fisket vi. Men ikke alltid. Noen ganger drev vi bare. Uten å ha snøret ute. Helt fra utenfor Grønningen til Oksøy fyr. Og nøt morgenen. Og konjakken.

Noen ganger var vi mest stille. Andre ganger snakket vi. Om journalistikk. Om altfor mange sider med trim og trening i Dagens Næringsliv, om en TV2-ledelse som var så stor at den lignet mer et seminar. Og syntes jeg TV2 burde kjøpe P4 eller Radio Norge? Burde han takke ja til redaktørjobb på Sørlandet og flytte hjem permanent? Og kanskje snakket han også om det han kalte «Mullah Høybråtens» røykelov.

Men oftest snakket vi om mer viktige ting. Om hvorfor det var så lite torsk langs kysten, hvorfor makrellen var så idiotisk at den bet på svarte kroker. Om skuffelsen da sigarettmerket Teddy forsvant. Men også om at det kanskje var på tide å slutte å røyke nå som han ikke klarte å sove særlig mellom alle hostekulene. Og så snakket han oftere og oftere om at Sørlandet og Kristiansand kanskje likevel var et godt sted å leve.

– Det er jo underlig at det skulle bli en fuktig aften som førte meg tilbake til Kristiansand, kunne han si med et flir.

Kåres venn Jan forteller at det var mange som ville besøke Kåre de siste dagene han levde. Sykepleieren strevde med å ordne køen.

– Hva skal jeg si til alle sammen? lurte hun på.

– Du kan si at jeg skal skytes klokken fem, svarte Kåre.

Takk, Kåre. Du var min mentor. Du var min venn.

Jeg vil savne din varme, dine kloke råd. Og din konjakk.