Du vet når tegnefilmheltene løper utfor et stup og bare forsetter å løpe i luften, helt til de plutselig ser ned? Omtrent sånn føles det å besøke the skywalk, en hesteskoformet glassbro som stikker over 20 meter rett ut fra en klippe i Grand Canyon. Ute på broen er det bare et 10 cm tykt glassgulv som står mellom deg og et fritt fall på 1220 meter, rett ned i Colorado River. Solide saker. For det er et eller annet utrolig lite naturlig med å skulle gå mot kanten av et stup og bare fortsette spaserturen — spesielt når man ikke akkurat er fri for høydeskrekk. Men en eventuell frykt er kun psykisk: Den hesteskoformete glassbroen er bygget for å tåle vindhastigheter på langt over orkan styrke. For ikke å snakke om jordskjelv på inntil 8.0 - som knapt har skjedd - på Richters skala i en radius av åtte mil. Digre stålsøyler er boret tjue meter ned i fjellet for å holde broen på plass, og når skywalken skal tåle vekten av 71 fullastede jumbojeter, burde man være trygg. Trøbbel på hellig grunn. Skywalken har slett ikke blitt til uten kontroverser. Området tilhører Hualapai-indianerne, som betrakter området som hellig grunn. Men mammon kan også være hellig, ikke minst for en liten indianerstamme med voldsomme alkoholproblemer og en arbeidsledighet på 50 prosent. Hellig eller ei, i dag har mange av indianerne fått jobb i prosjektet, og inntektene har allerede betalt en ny high school for Hualapai-indianerne. Og mer penger skal det bli: Et hotell er allerede under bygging ute på klippekanten, og planene inkluderer flere restauranter, kino og museum. Piknik med døden. Etter to og en halv times bilkjøring, 200 kilometer sørøst for Las Vegas, finner vi skywalken, etter å ha blitt mer og mer sikker på at vi har kjørt oss grundig og uopprettelig bort. Jo nærmere vi kommer, jo mer føles det som om vi er på vei ut i «Piknik med døden»-land. Skilting finnes ikke, asfalten har for lengst opphørt, og den kronglete, grusete vaskebrettveien blir snart så støvete at vi knapt ser vårt eget leiebilpanser. Det er overraskende - vi snakker tross alt om Amerika, som ikke akkurat er kjent for utydelig skilting når det gjelder å dra inn noen ekstra turistkroner. Og skywalken har tross alt blitt en betydelig attraksjon, siden astronaut Buzz Aldrin i vår åpnet hesteskoen - han er jo vant til luftige utflukter. Stiv pris, dårlig lunsj. Etter å ha betalt 82 dollar for billetten - rett nok inkludert en fryktelig lunsj - må vi legge fra oss alt unntatt klær og briller i oppbevaringsbokser. Kamera og mobiler er strengt forbudt på glassbroen. - For å sikre glassbroen mot striper og slitasje hvis du mister kamera eller mobilen, sier gubben i luken. Deretter er det å gå gjennom samme metalldetektor som på flyplassen, for å sikre at ingen tar med seg fotoapparat eller mobiltelefoner. Slik at ingen skal få fotografere ute på glassbuen - i stedet kan du få stedets egen fotograf til å knipse et bilde av deg, til den nette sum av 26 dollar. Med lyseblå plastposer på skoene, for å ikke skrape opp glasset, begynner vi å gå utover. Med vilt oppspilte øyne, hjertet dansende i brystkassen, og langt mer enn de nær 40 varmegradene skulle tilsi. Noen få stive skritt utover, så er det brått slutt på å høre på sikkerhetsvaktens sikkert gode råd: - Gå langsomt utover, se opp, se KUN på horisonten, deretter kan du langsomt senke blikket. - Du er verken den første eller den siste, trøster en av vaktene. Det skal snart vise seg å være riktig. Burnin' love. Noen minutter senere dukker nemlig Hanne Berit Fredriksen fra Østfold opp. Hun har så langt hatt et tett program på Las Vegas-turen: to dager før hadde kjæresten, Tor Fredriksen, 40-årsdag, og dagen før giftet paret seg i Las Vegas. Ikke bare på samme sted som Elvis giftet seg for noen tiår siden, det var også en Elvis som foretok vielsen. Men nå sliter Hanne Berit: - Helt siden jeg var liten jente har jeg hatt så mye høydeskrekk at jeg ikke har kunnet gå høyere enn fjerde trinnet på stigen, sier hun. Og stavrer seg langsomt avgårde, før hun rykker tilbake til start og må prøve igjen. Og igjen. Etter noen forsøk får hun hjelp av en vakt, som følger henne, centimeter for centimeter, i slow motion rundt hele hesteskoen. Etterpå ser hun betydelig lysere på livet. - Det var ... veldig vanskelig for meg. Men jeg var veldig fokusert på at det skulle gjennomføres, selv om det skulle ta hele dagen, sier Hanne Berit Fredriksen. - Nå er jeg er bare så lettet! Det var en seier. Og et skikkelig adrenalinkick! Skummelt bra utsikt. Mot slutten av reportasjen lurer du kanskje på hvorfor BTs utsendte ikke nevner noe om utsikten eller opplevelsen av å gå på glasset? Fordi vi, med stive bein og skjelvende grep i rekkverket, får storskjelven og skvetter lynraskt tilbake på trygg grunn. Uten å få sett USAs antakelig mest spektakulære utsikt. Tekst: Paal Kvamme Bergens Tidende/Fædrelandsvennen