Først kom synden til verden.
Så kom jazzen.
Og i New Orleans inngikk de et stormfullt samboerskap. Aldri var det stille i verdens heftigste partyområde.
Ikke før «Katrina» rammet alt og alle.
Rystende, hjerteskjærende, grusomme bilder har nådd oss alle etter monsterorkanen. Lik flyter i gatene i den oversvømte millionbyen. Lidelsene er enorme, ødeleggelsene er som tsunamikatastrofen.
I dag gråter vi for New Orleans. Den vidunderlige festen er over. Musikken har stilnet. Ølkranene er uvirksomme. Tarotkortene flyter.
I dag kan Fædrelandsvennens reportere bare vise bilder fra slik det var, slik det neppe kan bli igjen.
Vi var der i månedsskiftet april/mai. Sommeren var kommet til storbyen ved utløpet av brede Mississippi, turiststrømmen var oppadgående, fullt trøkk var det i sentrum hele natten og rett utenfor var det duket for den årlige jazzfestivalen, en utflukt til musikalske opplevelser av nesten enhver sort.
I dag gråter vi for byen som ved forrige århundreskifte ble betegnet som USAs bordellhovedstad. Da lå horehusene tett i tett i strøket som het Storyville, og der vokste den begavede guttungen Louis Armstrong (1901-1971) opp blant horer, halliker, brennevin, jazzrytmer, spektakulære begravelser og voodoo-ritualer.
I dag bærer storbyens internasjonale flyplass hans navn. Og ekkoet fra hans kornett og hans trompet kunne i disse førsommerdagene ennå høres i forlystelsesstrøket, The French Quarter, det helt unike området som gikk til stormangrep på alle våre sanser samtidig — som fascinerte oss, beruset oss, forhekset oss og som nektet å slippe oss før døgnet raste heftig og svett mot slutten og den siste, sugende trommevirvel satte punktum. Hvis den noen gang gjorde det.
Så vi stupte inn i New Orleans, inn i den ultimate byfest hver eneste kveld. Vi badet ørene og resten av sanseapparatet i jazz, i rock, i rap, i blues, i pop. Vi fulgte byens partyglade turister og fastboende til barene på Bourbon Street, der bourbon fløt fra magnumflaskene og tequila-shots haglet på diskene i en uendelig lang happy hour. Her kunne man vandre med øl i plastbeger mens man ble dyttet videre til restaurantene med de lekreste smaksbomber innen cajun- og creolretter på menyen.
Her var partysugne gatevandrere velkommen til skjenkesteder i alle fasonger, i alle størrelser - fra ei enkel luke i døra til det overveldende store restaurantkomplekset «Pat O'Brien» som disponerte nesten et helt kvartal, og der det visstnok ble servert mer alkohol enn noe annet sted i hele verden (og hvor det gikk spesielt mye av drinken «Hurricane» som består blant annet av rom, mer rom og enda mer rom).
Velkommen ble vi ønsket av innkastere foran strippestedene, til både topless og bottomless, det var bare å velge - mens diverse band prøvde å overdøve hverandre inne i halvmørke lokaler. Samtidig som alle sjapper med glorete suvenirer dundret løs med hermetisk musikk i mangehundrewattsklassen direkte avfyrt mot gateplanet.
Her var turisthimmelen, turisthelvetet, strøket der man aldri ble helt edru - uansett om man smakte alkohol eller ikke.
The French Quarter
Vi ser i dag på bildene fra den gangen og tenker:
Fantes det noe maken i hele verden til Det franske kvarteret i New Orleans? Det var bare å nyte, dvele ved synet av de maleriske, franskspanske trebygningene med de karakteristiske jernbalkongene fra første halvdel av 1800-tallet. På noen av dem kunne man sitte og få servert raske retter og all slags drikke. Vellyden av rotekte jazz ble servert i restauranten «Maison Bourbon», der eldre musikere ikledd jakke og slips helbredet enhver sår sinnstilstand med fløyelsmyke, utsøkt deilige tolkninger av standardlåter: «All of me - why not take all of me», brummehvisket vokalisten og smilte skjelmsk på toppen av sine minst 150 kilo.
Enda eldre jazzrytmer kunne vi oppleve i en sidegate. Der fant vi berømte Preservation Hall med status som et levende jazzmuseum. Her opptrådte noen av storbyens eldste, aktive musikere hver kveld, og publikumskøene var lange foran hver konsert som startet klokken 20. Åtte dollar kostet det for den som var så heldig å slippe inn i de gamle, mørke og særdeles uoppussede lokalene der ingen malerkost hadde forvillet seg inn siden krigen, den siste eller muligens den nest siste. Det samme gjaldt for fasaden.
Satchmo i bronse
Men Louis, selve Satchmo eller Dipper som han først ble kalt, hvor ble han av i denne festen som aldri stoppet?
Jo, han hadde fått seg sitt eget lille område i utkanten av Det franske kvarter. «Louis Armstrong Park» sto det på en stor inngangsportal, og midt i parken var han å beskue i bronse på hvit sokkel - med trompeten i venstre hånd og lommetørkleet i høyre. I parken sto dessuten et hus han hadde bodd i, avstengt riktignok, men det var iallfall bevart og det ble sagt at dette typiske sørstatshuset kanskje skulle bli en del av en større Armstrong-markering med tiden. Det var nemlig i dette distriktet han som 12-åring ble tatt for å ha avfyrt skudd i lufta på nyttårsaften. Dermed ble han sendt til forbedringsanstalt, hvilket den musikkelskende del av menneskeheten i dag kan prise seg lykkelig for. Det var nemlig på anstalten at han lærte seg å spille kornett og dermed la grunnlaget for et av de viktigste kapitler i jazzhistorien.
Et stykke unna fant vi bysten av Sidney Bechet (1897-1959), også en av byens store jazzsønner, sopransaksofonist og klarinettist og mannen som komponerte ønskekonsert-gjengangeren «Petite Fleur». Mer om byens stolte jazzhistorie fant vi på den andre kanten av Det franske kvarter, ned mot elvebredden. Der var det et lite museum - hvor man samtidig kunne få kjøpt cd-er med det beste innen jazzen fra hele 1900-tallet. Gud vet hvordan dette ser ut nå.
Hjuldamper
Ved elvebredden lå hjuldamperen Natchez som to ganger daglig tok turister med på elvecruise med både musikk og mat. Her ble det klasket på tallerkenene våre både fritert kylling, jambalaya (risrett med skalldyr og pølse), brødpudding og salat - alt mens godt modne jazzmusikere serverte søt ragtime-dessert med klassiske Jerry Roll Morton-komposisjoner.
Mer musikk strømmet på da vi gikk i land, da tok verdens mest begavede gatemusikanter over. Og mellom dem og alle gatekunstnere som solgte sine malerier sto flere titalls bord der spåmenn og spåkvinner kunne fortelle oss alt om vår fremtid ved hjelp av håndundersøkelse, vanlige kort eller tarotkort. Da natten falt på vandret grupper med turister anført av guider inn i trange smug og fikk innblikk i hvordan byens berømte piratbrødre, Jean og Pierre Lafitte, en gang levde. Andre guider tok turister med på spøkelses- og voodoo-turer til gamle kirkegårder.
Jazzfestival
Overdådige New Orleans kunne alltid by på en fest. En av toppene var Mardi Gras, det store og berømte karnevalet som brukte å nå sitt klimaks de siste tre-fire dagene før askeonsdag, når fasten før påsken begynner. Eller man kunne gjøre som oss, besøke byen i slutten av april når den store jazzfestivalen arrangeres på et gigantisk travsenter et stykke utenfor sentrum.
Jazzfestivalen heter «New Orleans Jazz & Heritage Festival» og har vært en ti dagers kulturfestival som hvert år er blitt besøkt av en halv million mennesker. Fra klokken 11 på formiddagen til 19 på kvelden var det levende musikk fra til sammen 12 scener - med både jazz, r&b, gospel, cajunsk og afro-karibisk musikk, rock og rap - ja til og med country, inkludert bluegrass, kunne man høre på denne avslappede festivalen der folk i absolutt alle aldersgrupper koste seg på sommerhete vårdager mens de enten lå i gresset eller satt på stoler som var til salgs utenfor festivalområdet. I tillegg var det et enormt antall salgsboder med alle slags varer fra ekte indianerhåndverk og all slags suvenirer til cd-plater med uendelig antall musikkformer, inkludert blodferske plater med konsertopptak fra festivalen. Og rundt om var det små gater med provisoriske matboder som fristet med burgere og kylling i alle fasonger, samt staten Louisianas spesialiteter som jambalaya og gumbo-suppe, alt det som legenden Hank Williams en gang sang om i countryklassikeren «Jambalaya».
Og det var hele tiden et opptog her - enten av indianere i fargesterke kostymer, av jazzmusikere eller av entusiastiske musikkelskere med jazzparaplyene svingende over hodene.
I New Orleans var det nemlig alltid et påskudd til å svinge med paraplyene, svinge med hoftene eller svinge på ølseidlene, på drammeglassene med bourbon.
Så vi forsto fort meningen med dette som gamle Satchmo alltid sang: We know what it means to miss New Orleans.
I dag forstår vi det enda bedre. Dessverre. De vemodige melodilinjene er påført smerte.
New Orleans slik vi kjente byen, er kanskje borte, men musikken derfra vil leve. Den vil alltid inspirere, invitere til fest og til ettertanke. Og lindre sorg.
I dag gråter vi for New Orleans.
Og spiller blues.
Se alle de flotte bildene i Fædrelandsvennens papirutgave lørdag!