Mannen som takkes for brødsmuler og talg er Jan Terje Voilaas. Han du vet, som i februar i fjor parkerte det gode liv på Sørlandet og hentet fram sykkelen. Han som pedalet 43.000 kilometer jorda rundt, før han vendte hjem i august i år. Og som parallelt skrev milelange reisebrev. Som ingen trodde at noen orket å lese.Så feil kan man ta. Fra Fædrelandsvennens lesere kom flere hundre mailer, fra helt ulike mennesker og miljøer — til hans store glede og inspirasjon. Selv om flere avsendere var skuffet, fordi det ikke kom noen Voilaas-reportasje akkurat den lørdagen. Folk hadde stått opp i otta til ingen nytte, helga var ødelagt.- Flere du husker?- Ja, mange. Kan jeg ta to?Den første han nevner kom fra et gamlehjem. Fra skrøpelige mennesker langt opp i årene. Mennesker med livet bak seg - og kanskje ikke stort mer enn døden foran. I alle fall kunne de ikke reise mer.- Men de kunne maile, muligens med litt assistanse. Og så takket de for at de fikk lov til å reise sammen med meg. Da blir det ikke viktig om sykkelsetet gnager litt i rompa, sier Voilaas med blå - og litt blanke - øyne.Ei NEDKJØRT tenåringsjente betrodde ham sine mange problemer. Depresjoner herjet i sjelen, selvmordstanker i hodet. Hun fant ikke mening i livet eller fotfeste i tilværelsen. Ved en tilfeldighet kom hun over noen av reisereportasjene hans.- Hun oppdaget at det finnes en verden der ute. Det ga håp. Kanskje kunne hun selv reise ut og ta for seg av opplevelsene. Når hun blir stor nok. Og hvis hun blir frisk nok. Sånt er balsam for en sliten syklist. Tenk å kunne gi håp i håpløsheten. Responsen var overveldende og til stor hjelp. Jeg har lurt mye på hva det var i artiklene som traff folk, for de er jo ikke så forbanna godt skrevet, sier Voilaas.Han er en beskjeden mann. Også i utstrekning. Mindre og spedere enn jeg hadde trodd. Her er sikkert krefter og muskler, men de svulmer ikke. Å komme inn i den beskjedne stua er som en reise tilbake til barndommen. Et gammelt veggur, Fretex-møbler fra femtitallet, fyr på peisen. Kjøkkenet er nøkternt, med enkle IKEA-kroker til det nødvendigste. Oppvasken tas for hånd. Han har aldri vært opptatt av ting, Voilaas. Derfor er han en gjeldfri mann, med penger i banken. På den overbygde verandaen står ei campingseng. Der har han sovet de fleste netter siden hjemkomsten. I pakt med naturen, med ei lita leselampe som supplement til stjernehimmelen.TV-EN KASTET han ut en gang sist på 90-tallet. Økonomen loggførte alt han så på fjernsyn. Vurderte utbyttet og la sammen timene.- Selv om jeg så lite, fant jeg ut at TV-tittingen ville ta 10-12 år av mitt våkne liv. Jeg er ikke moralist, jeg er bare ikke like flink med av-knappen som med på-knappen. Apparatet står i kjelleren, og jeg tilstår at det er blitt hentet fram ved spesielle anledninger, for eksempel OL. Men jeg savner det lite, selv om jeg noen ganger kan føle meg litt utafor ved lunsjbordet, folk snakker jo ikke om stort annet enn det de har sett på skjermen.- Bor det en liten melankoliker i syklisten?- Nei, SNARERE en samfunnskritiker. Jeg liker å snu litt opp ned på ting. Sitter alltid igjen med flere spørsmål enn svar. Jeg er skeptisk til sannheter. Å påstå noe som helst innebærer stor risiko. Husk at det bare er noen hundre år siden jorda var flat, garantert. Jeg lurer på hva etterkommerne våre vil mene om dagens «sannheter». Formingsprosessen vi utsettes for er formidabel. Hvis jeg for eksempel hadde vokst opp i India, ville hodet blitt programmert til noe helt annet. Min hjerne er formet av at jeg er vokst opp i Norge, sier Voilaas.Og mener Egersund. På 50- og 60-tallet, da havets sølv ble byens gull. Havna var et eldorado. De skulket skolen og løp ærender for rause fiskere. De tok et skift på sildeoljefabrikken, det var vanvittig lønnsomt.Men før Jan TERJE ble så stor fikk han tuberkulose. I halvannet år - fra han var tre og et halv til han ble fem - bodde han på Kysthospitalet i Hagevik utenfor Os. Alene og langt hjemmefra. I isolasjon og under et strengt regime. Mor kom bare på besøk noen timer annenhver måned.- Jeg ble frisk, men tilværelsen var preget av redsel - det har nok satt sine spor. Ingen måtte grine, ingen fikk lov til å snakke om dem hjemme. Da ville hele regimet gått opp i liminga. Men det var bare sånn, i dag ville det blitt ramaskrik.Mange av hans medpasienter gikk det riktig dårlig med; selvmord, rusproblemer og psykiatri. Han henter ei bok for å dokumentere redslene fra Kysthospitalet.Bøker kan han umulig regne som «ting», dem har han mengder av. Hyllemeter på hyllemeter med romaner, reiseskildringer, faktaverk og masse annet. Pluss ei egen hylle med karter fra sykkelturen - de som ikke ble slitt i filler underveis. Han har det ikke bare i lårene, han er et lesende menneske, denne syklisten.Han rakk å få hjernehinnebetennelse og penicillinsjokk, før han stakk til sjøs som 16-åring. Tok styrmann- og skipperskole i Farsund og har tolv års fartstid som både dekksgutt og kaptein. Han jobbet for OIS på Ekofisk og kjedet seg i de lange friperiodene på land. Derfor tok han det toårige øk/adm-studiet på ADH, parallelt med jobben. Og kom seg altså aldri helt ut av høyskolesystemet, ettersom han fikk økonomisjef-jobb i Studentsamskipnaden.Under en telefonsamtale to dager før hjemkomsten snakket han om albatrossen. Denne kjempefuglen som seiler uendelige avstander i Sørishavet. Og som hvert år vender hjem.- Den henger lenge i motvinden mens den vurderer om den skal lande eller legge ut på et nytt, langt tokt. Jeg kjenner igjen ambivalensen. 43.000 kilometer er fryktelig langt og på et eller annet tidspunkt er nok nok. Voilaas trodde tidspunktet var august.Nå, to måneder senere, ser alt annerledes ut. Ved årsskiftet slutter han i drømmejobben. I to år skal han skrive bøker fra sykkelturen. Han har mye på hjertet og mangt i hodet. Så drar han ut i verden igjen. Denne gang til fots. Så blir det flere bøker og flere turer. Hvis det går som han tror.Voilaas tør realisere sine store drømmer, de færreste av oss andre våger å gjøre alvor av våre små.- Ble det en krasjlanding eller var ikke det gode liv i verdens beste land så godt som du husket det?- Når du sykler halvannet år, kjennes det som tjue års erfaringer. Hodet er fullt av bilder, sjelen av minner. Det veier opp for mange års tredemølleliv i Kristiansand. Jeg har skjønt at jeg skal fortelle om hverdagsliv andre steder - i forsamlinger og i bøker. Om mennesker og kulturer, religioner, tvangsekteskap, fattigdom og masse annet, flettet sammen med de kunnskaper jeg har høstet. Mange har sagt at mine fortellinger har gitt dem noe å tenke på, der kan jeg altså gjøre en forskjell. Derfor klipper jeg båndene, gir pokker i pensjonspoeng. Jeg er blitt flinkere til å slippe taket, følge nesa, lysten og magefølelsen. Livet renner ut, jeg har bare tjue år på å realisere drømmene, sier 48-åringen.Jo, det var rart å komme hjem. Menneskene ser ikke stort mer enn Norge. Denne bitte lille flekken på globusen som nesten ingen i verden har hørt om.Han SNAKKER om at fattige mennesker er mer spennende enn rike. Dessuten er de rausere. All sytinga blir han fryktelig lei av. Han syns det er rart at av de tre-fire hundre punktene i regjeringserklæringen er det bare en håndfull som ikke handler om penger. Direkte nifst synes han det er at gjennomsnittsnordmannen dør med svimlende tall på sparekontoen.- Penger er et byttemiddel, men i Norge har vi i overflod. Penger kan styres, men har en tendens til å ta styringa. Jeg skjønner ikke at alle våre drømmer er knyttet til penger.Sier mannen som lever enkelt hjemme og spartansk ute, der han kan bo og leve i månedsvis på en sum som vi andre svir av på en svipptur til Hirtshals - sånn omtrent.- Ta nå denne forbanna lykken som vi alle jakter på. Jeg var særlig nær den én gang på turen. Aleine i fjellene i Kirgisistan, en vanvittig natur 3600 meter over havet. Klokka to om natta gikk jeg naken ut av teltet. Ikke en lyd, ikke et menneskelig lys, men stjernene kunne jeg nesten plukke med nevene. Jeg tror det var i nærheten av lykke. Alle vet det ikke har noe med penger å gjøre. Jeg tror snarere på slektskap mellom slit, savn, forsakelse, sult, tørst og lykke. Å tråkke opp i fjellene i Kirgisistan koster ikke penger, men svette. Du finner aldri lykken, jeg prøver å hjelpe den å finne meg, sier Voilaas.Han skal ikke ha hytte. Men hvis han skulle hatt, skulle det vært et mareritt å ta seg fram til den. Den skulle ligge ved en bekk der han kunne hente vann, og den skulle definitivt ikke ha strøm.- Det er synd folk har glemt at jakta er poenget, ikke byttet.Han forteller om sine år i utenriksfart, der en styrmann i måneder og år satt krumbøyd over store, flotte tegninger. Av en sjark på 25 fot, hans livs drøm. Han pusset og gnikket på tegningene, sjekket fagbøker, justerte detaljene.- Jeg traff ham mange år senere. Han holdt på med den samme nitide tegningen, nesten et kunstverk. Sjarken var vokst til 37 fot. Jeg håper han aldri fikk ødelagt drømmen ved å bygge den sjarken, sier Voilaas.- Kvinnene, Voilaas, de har vi glemt å snakke om.- Jeg var gift en periode og har hatt noen kjærester. Jeg er et sosialt vesen, glad i folk. Men jeg trives godt aleine også. Jeg er nok vanskelig å leve sammen med, siden jeg trenger så store doser av ting jeg gir meg i kast med, som denne sykkelturen.Han er ikke typen som sykler sammen med dama fra Hirtshals til Skagen. Han korteste «ordentlige» sykkeltur er på sju tusen kilometer.- Fristende tilbud underveis?- I mange land ble jeg sett på som en tragedie siden jeg manglet kvinnelig ledsager. Jeg fikk flere ekteskapstilbud. Flatterende og fristende, særlig i Tasjkent og Ukraina der kvinnene er spesielt vakre - men jeg så ikke noen felles fremtid for dem og meg.- Hvordan takler du språkbarrierene, du snakker bare engelsk og tysk?- Det finnes mye og vakker ordløs kommunikasjon. På ei skipsbro om natta i Atlanteren. Eller i et godt og trygt ekteskap. For øvrig er det ubegripelig hvor langt man kommer med ansiktsuttrykk, kroppsspråk, armer og bein. Pluss ei tegneblokk, den var absolutt uvurderlig i Kina. Men selvfølgelig kan det gå måneder mellom hver gang jeg får til en god, dyp samtale. Det er et savn. Jeg kan bli nokså selskapssyk og ber ofte fremmede om få sitte ved deres bord. Hvis de ikke kommer meg i forkjøpet og inviterer meg til sitt. Selv om vi altså ikke kan kommunisere i egentlig forstand.Han vil lære seg litt russisk for å være bedre skodd til neste turen. På sine to ben skal han traske gjennom Russland. Og så videre til Sentral-Asia.- SYKKEL er for raskt. Når du går, kommer du tettere på. Og så får du sjelen med deg. Egentlig hadde jeg tenkt å gå denne siste turen også, men motet svikta. Du er så sårbar når du går. Men nå har jeg nye erfaringer, og så få vi se om motet holder.Det er så mange nye steder å oppdage. Og mange gamle å besøke. Han skal tilbake til Egypt og Syria. Til India, han kjenner landet fra mange besøk - også som sjømann. Men fortsatt er det så mye han ikke skjønner.Og så skal han tilbake til Sinai-ørkenen. Sykkelen var søkklasta med vann, han hadde panikk for å gå tom. Han får angst bare ved tanken, han drakk opptil 24 liter på et døgn.- Jeg passerte noen veiarbeidere som ikke hadde vann, og derfor bad om en skvett. Jeg sa at jeg trengte vannet selv, og syklet videre. Det har plaget meg siden. Det er nesten som ikke å berge folk i havsnød. Og så jeg, som alltid fikk vann av mennesker underveis. Jo, jeg skal tilbake til Sinai, sier Voilaas.Jeg aner et håp om at veiarbeiderne fortsatt holder på. Slik at han kan få gitt dem ei flaske vann.Insjallah. Hvis Gud vil.kjetil.anthonsen@fvn.no