Ikke det at du nødvendigvis hadde opplevd noe vondt eller leit, eller en gang noe i nærheten. Nei, bare at dine skyhøye forventinger ikke ble møtt. Slik opplevde jeg det i en smaking av standardlistens Chateauneuf-du-Pape viner.Disse vinene fra markene rundt den lille byen med samme navn i den sydlige delen av Rhonedalen har i lang tid hatt en spesiell plass i mange norske vinelskeres hjerte. Sikkert fordi den kraftige og varme stilen appellerer til litt frøsne nordboere. Druene som benyttes — i hovedsak Grenache, men også Syrah og Mourvedre - er av en slik art at de gir kraftige og smaksrike viner. Klima, som er meget varmt på sommeren, og jordsmonn, som i stor grad består av små stein som magasinerer varmen også på natten, kan gi vinene fylde og kraft - og alkoholprosent! - som få andre kan konkurrere med. I mange år ble Chateauneuf-du-Pape behandlet litt stemoderlig. Det var liksom vinene fra den nordlige Rhonedalen - Hermitage og Cote Rotie - som var de edle. Derfor var prisene på Chateauneufvinene relativt fornuftige. De var aldri billige, men de ga mye kvalitet for pengene. I løpet av de siste ti årene er dette bildet endret. Først og fremst skyldes dette et par svært kvalitetsbevisste produsenter som har klart å gjøre seg kjent på verdens mest betalingsdyktige vinmarked: USA. Dermed har prisene føket i været, og de beste eksemplene må en nå glatt betale rundt 500 kroner for. Hvis man får tak i dem, da. Prisene på topprodusentenes viner trekker også opp det generelle prisnivået for hele området. I dag er det vanskelig å finne en Chateauneuf til under tohundrelappen. Er det rart at forventningene er høye? Så ble det altså en skuffelse. Ikke at vinene var dårlige. Heller det at de, i forhold til sine heftige prislapper, ikke hadde noen evne til å begeistre. De ble av samtlige i smakspanelet oppfattet som gode og greie.Men til 200 kroner per flaske skal vi forlange noe svært godt, ikke bare noe greit. Greit?