Siden 1. mai i fjor har over 20.000 kommet på kortere eller lengre arbeidsoppdrag i Norge. Dette er en økning på 40 prosent i forhold til foregående tilsvarende periode.

– Over 60 prosent av den totale arbeidsinnvandringen fra de nye EU-landene til Norden har kommet til Norge det siste året, opplyser forskningssjef Jon Erik Dølvik i Forskningsstiftelsen Fafo til NTB.

Polen dominerer arbeidsinnvandringen. Siden 1. mai i fjor har 13.000 polakker fått arbeidstillatelse her i landet. Nest største gruppe er snaut 5.000 litauere, og deretter 900 fra Latvia og 500-600 estlendere. Ellers kommer noen «slengere» fra andre tidligere øst-land.

Går greit

Ifølge forskningssjefen har det norske arbeidsmarkedet klart å absorbere arbeidsinnvandringen ganske greit. Det har ikke ført til noen generelle ubalanser.

– Problemene er stort sett knyttet til sosial dumping i tjenestemarkedene – at utenlandske firmaer tar oppdrag og medbringer egne ansatte som betales etter hjemlandets lave tariffer. Men det er kanskje like mye et regulerings— og ordensproblem som et arbeidsmarkedsproblem, sier Dølvik.

Han presiserer at det er nødvendig å skille mellom arbeidsinnvandring og tjenestevandringer. Arbeidsinnvandring dreier seg om personer som kommer til Norge og tar jobb i en norsk bedrift. Tjenestevandring betyr at utenlandske firmaer med egne ansatte tar oppdrag i det nordiske markedet.

Overgangsordning

– Erfaringene tyder på at den norske overgangsordningen, som foreløpig varer til 1. mai neste år, ikke har virket særlig utestengende, konstaterer Dølvik.

Mens Norge i fjor ga oppholdstillatelse til rundt 10.000 arbeidsinnvandrere fra de nye EU-landene på mer varig basis – jobbsøkere på mer enn tre måneders engasjement, lå det tilsvarende tall fra Sverige på 4.000. I Danmark og Finland ligger tallene langt lavere – rundt 2.000. Finland har en langt strengere overgangsordning enn det som er tilfellet både i Danmark og Norge, som har nokså like ordninger.

Flere grunner

Forskningssjefen forklarer Norges popularitet med flere faktorer:

– Arbeidsinnvandringen er sterkt etterspørselsdrevet og det er fart i norsk økonomi. I tillegg har vi noe høyere lønninger i ufaglærte yrker i Norge enn for eksempel i Sverige, sier Dølvik.

Han ser heller ikke bort fra at den norske overgangsordningen, som krever norsk lønnsnivå også for utenlandsk arbeidskraft, kan ha virket som en tiltrekningsfaktor.

Sosial dumping

Ingen av de nordiske land har lovfestet minstelønn. Men i Sverige og Danmark er det vanlig at fagforeningene inngår avtaler med de utenlandske selskapene for å forhindre sosial dumping på arbeidsmarkedet.

– I Norge derimot er det nærmest fritt fram i mange bransjer. Vi har mange eksempler på sosial dumping. Det dreier seg særlig om østeuropeiske firmaer som bringer med seg arbeidskraft som lønnes etter hjemlandets betydelig lavere tariffer, sier Dølvik.

Særlig gjelder dette bygg- og anleggssektoren, men etter hvert også andre bransjer. Det er uklart hvor omfattende dette er, til tross for at det er innført registreringsplikt for alle utenlandske firmaer og deres ansatte.

Utfordringer

Det er fortsatt mangelfulle tall som følge av betydelig underrapportering. Men myndighetene jobber med systemer som skal fange opp reelle tall, ifølge Dølvik.

Men registrering er en ting, det er komplisert for både bedrifter og myndigheter å skaffe seg oversikt og aksjonere mot lov- og regelbrudd.

– Ofte dreier det seg ikke om enkeltentrepriser, men opptil fire-fem-seks ledd med underentrepriser. Da blir det veldig vanskelig å føre tilsyn og gripe inn mot regelbrudd.

– Dessuten ser vi indikasjoner på forgreininger inn i grenseoverskridende kriminalitet. Også dette er et aspekt ved tjenestemobiliteten som reiser nye utfordringer for myndigheter og bedrifter, sier forskningssjef Jon Erik Dølvik i Fafo til NTB.