For nesten nøyaktig 15 år siden sto en ung jypling med bleiket år i en hage i hovedstaden, klar til å møte pressen. Anledningen var at han — i en alder av 21 år - hadde inngått proffkontrakt med det franske laget Crédit Agricole.
I dag, fredag 27. juni 2014, er ringen sluttet. Da møter Thor Hushovd pressen igjen i Oslo klokken 11.00. Denne gang på det fasjonable Stordalen-hotellet The Thief. Anledningen nå er en beskjed mange nok har ventet på. Hushovd legger opp — i en alder av 36 år.Det er trist, men altså langt fra overraskende. Thor Hushovd har ikke vært seg selv de siste årene. Han har slitt med virus og en stadig mer skrantende kropp. Og han har bommet på de to siste lagvalgene. Verken Garmin Cervélo eller BMC lot sørlendingen noen gang være den udiskutable kapteinen han hadde fortjent å være.
Det har vært tydelig i flere intervjuer at Hushovd har måttet jobbe mer og mer med seg selv for å finne motivasjon til å fortsette. Han har vært tydelig på at treningsturene i fjellene rundt Monaco har blitt stadig tøffere å gå løs på. Nå orket han ikke pine kroppen sin mer.
Hushovd gir seg ikke på topp. Men det er helt greit.
For det er uansett ikke de siste årene uten suksess vi husker. Det er den delen av karrieren hans som har vært helt eventyrlig - og uten sidestykke i norsk sykkelsport. Det vi husker er hans ti individuelle etappeseiere i Tour de France, de to triumfene i kampen om grønn trøye, hans ti dager i gul ledertrøye, de tette duellene mot Robbie McEwen, Tom Boonen og Mark Cavendish, hans til sammen fire etappeseirer i Spania rundt og Italia rundt, hans seks NM-gull, og ikke minst den fantastiske VM-triumfen fra Geelong i Australia 3. oktober 2010.
Selv har jeg, etter blant annet å ha fulgt ham i fem Tour de France, så mange gode minner fra Hushovds karriere, at det er vanskelig å plukke ut de største. Men tre personlige, selvopplevde høydepunkter klarer jeg å plukke fram:* Bar-le-Duc 2001. Tour de France-ferskingen Hushovd drar hele Crédit Agricole opp den siste, bratte bakken til seier i lagtempoen, Det første signalet om at en stor TdF-rytter er på gang. Stort å oppleve.
Strasbourg 2006. Ingen av oss journalister som var til stede var forberedt. Hushovd sjokkerte alle og vant prologen. «Dette er bare en av disse syke tingene jeg gjør av og til», sa han til meg utenfor lagbussen etterpå. Et utsagn han senere i karrieren flere ganger beviste sannhetsgehalten i.
Grimstad 2011. På intervjubesøk hos Hushovd i Guldmandsveien. Som relativt fersk verdensmester satt han der, på sin egen brygge, og snakket om karrierevalgene fremover. For meg fremsto praktvillaen som et symbol på den vanvittige suksessen han har oppnådd.
Dessuten vil jeg alltid huske Hushovd som en flott ambassadør for sporten, tydelig i sitt antidoping-standpunkt og som dønn ærlig. Som journalist handlet det bare om å stille de gode, riktige spørsmålene, så fikk man svar på det man lurte på. Og Hushovd var ekspert på å vise både seiersglede og ekte frustrasjon når det var noe han var irritert over eller misfornøyd med. Han har turt å si ifra, turt å gi av seg selv, både i med— og motgang. Slikt blir det overskrifter av, og slik har han fått både venner og fiender blant sykkelfansen.Men uansett hvordan man snur og vender på det så kan norsk sykkelsport takke Hushovd alene for sin eksepsjonelle utvikling siden årtusenskiftet. I flere år satt hundretusener av nordmenn pal foran tv-skjermen i ukene Tour de France pågikk. De ble påvirket, gikk og kjøpte seg sykkel, og nå er det knapt den landevei i Norge hvor ikke syklistene jevnlig er å si. Norge har blitt et sykkelland. Og Hushovd har vært kilden til inspirasjon. I så måte kan man, uten å ta for hardt i, si at «Oksen fra Grimstad» har beveget et helt folk.
Og ute i Europa har han vært enorm. En av de største stjernene i sirkuset. Etter hvert tror jeg mange nordmenn også skjønner hvor stor han faktisk er og har vært, for i internasjonal målestokk finnes det ingen sørlandsk idrettsutøver som noensinne har vært en større stjerne. Ja, Andreas Thorkildsen har vunnet to OL-gull. Men ute i Europa er det likevel ingen som har et bedre navn enn Hushovd. Dermed fortjener Hushovd — når han nå legger opp - betegnelsen «En levende legende».