Denne følelsen av å ligge foran Svein Tjemsland skriver Eva Tjemsland at ga henne en følelse av barnslig lykke. Denne følelsen av å ligge foran Svein Tjemsland skriver Eva Tjemsland at ga henne en følelse av barnslig lykke. Foto: Jørgen Steffensen

- Nå har jeg endelig debutert. Fått meg et nummer

Eva Kvelland, Sprek-deltaker Foto: Tore André Baardsen

Dagevis med klamme hender, et nervøst blikk og sviktende tilstedeværelse. Jeg har ikke hatt hvilepuls siden mandag. Er jeg klar? Vil jeg dette? Helt frem til start var jeg tett på å bryte, men nå har jeg endelig debutert. Fått meg et nummer. Startnummer 362 i Intersportjoggen. Fire kilometer med asfalt, grus og nerver.

Eva Kvelland, Sprek-deltaker Foto: Tore André Baardsen

Bang! Et par hundre rygger som forsvinner før jeg er ute av startgropa. Gjennom byen. Stanger feil i skogen før jeg havner på rett sti. Ingen rygger foran, men en barnslig glede over å ha noen bak meg. Lykken over å krysse målstreken. Den undertrykte iveren etter å strekke armene i været. Ikke akkurat løyperekord, men en følelse av å vinne deltakerpremien.

Fire kilometer er ikke det samme som tjueen kilometer. Jeg vet det! Selv min livsløgn har sine begrensninger. Men jeg tror likevel jeg plukket med meg et par tips og noen dyrekjøpte erfaringer. Med pulsklokke på armen, gule joggesko og nye plugger i ørene følte jeg meg som en velutstyrt hingst ut fra startblokka. Helt til det gikk opp for meg at musikken ikke kom fra spillelista «I love running», men fra 80-tallets klinelåter. Summer of 69 er relativt dårlig egnet for rask takt og tone på asfalten. Jeg begynner også å ta inn over meg at de mange velmenende rådene om å bytte ut kafésolbrillene med en mer sporty variant har noe for seg. Samtidig er jeg i ferd med å erkjenne at gnagsårplaster er like viktig som vann. Og at jeg ikke kan holde inne magen mens jeg løper. Men først og fremst har jeg igjen fått erfare at jeg er et lett bytte for massesuggesjon. Når horden løper, så løper jeg etter. Det samme gjør dessverre pulsen. Jeg har mye som må på plass før Sommerløpet 9. august, men å lære meg å løpe etter egne — ikke andres - forutsetninger, er kanskje noe av det viktigste.

Akkurat nå er Sprek-prosjektet en opptur. Tenningslåsen er fjernet, lungene vokser med oppgaven og jeg har mindre vondt i viljen. Men selv om jeg har mot i brøstet, så verker beina. Knærne og leddene. Knirker og skriker. Hver dag sier jeg som den tyske syklisten, Jens Voigt: «— Shut up, legs! And do what I tell you.» Intet skal stå uprøvd.

Og til slutt, ukens opplevelse:Den barnlige lykken jeg fikk av å vite at Svein jakta ryggen min under intervalltreningen på mandag. Følelsen av å en stakket stund lede et løp som ikke finnes — mot konkurrenter som egentlig er lagkamerater. Noen ganger tar konkurranseinstinktet et skikkelig nakketak på meg. Det er kanskje ikke så sjarmerende - men, som Svein sier: Det virker!

Vis fakta ↓
Fakta