I ung alder kom Helland-Olsen fra Grenland til Mandal etter å ha fått jobb i politiet. Det var her han traff Aud, mandalsjenta som senere ble hans kone.

Jan Helland-Olsen var en sjelden politimann. Han satte seg i respekt hos politiets mange venner og uvenner. Han fortalte meg i sin tid historien om da han var alene på vakt ved Vest-Agder politikammer og det brygget opp til slåsskamp ved Rutebilstasjonen. Helland-Olsen rykket ut alene. Han lenket først den ene slåsskjempen til en lyktestolpe med håndjern, før han fikk kontroll over den andre på samme måte. Eksemplet viser hvordan han selv måtte rydde opp i en vanskelig situasjon alene. Ganske typisk for den tids bemanningssituasjon i politiet, og evnen til å finne løsninger.

Etter mange års patruljetjeneste gikk han over til etterforskningsarbeid, og han oppnådde i sin tid å få den høyeste tjenestemannsstillingen ved politikammeret som overbetjent.

På slutten av 60-tallet fattet Jan Helland-Olsen interesse for politikk, og valget falt på Arbeiderpartiet. Han engasjerte seg sterkt som leder av lokalpartiet i Mandal. Etter en kommunalpolitisk periode vandret Helland-Olsen videre til fylkespolitikken, og ble valgt inn i fylkestinget. Her ble han ettehvert en naturlig gruppeleder for Arbeiderpartiet. Samtidig var han leder av Agderrådet, samarbeidsorganet for de to fylkene.

Jan Helland-Olsen har også vært fylkesvaraordfører. I flere år var han også leder av Vest-Agder Arbeiderparti og dermed også med i landsstyret i Arbeiderpartiet. Det ble lyttet med oppmerksomhet da politikeren fra Mandal tok ordet, enten det var i partisammenheng eller i offentlig politiske fora.

I en kort periode tok han permisjon fra politiet og var leder av Arbeidernes Opplysningsforbund, AOF.

Helland-Olsen fikk bedre tid da han gikk av som pensjonist i politiet, men det falt delvis sammen med at han også var på nedtrapping i politikken. Det holdt noen år til før han takket for seg.

Han bygde også i sin tid hytte på Skjernøya.

Etter å ha blitt ferdig med politikk brukte han og kona Aud timevis på golfbanen. Og ikke minst i forhold til sine to sønner og barnebarn.

Jan Helland-Olsen var sjelden. Jeg har møtt få mennesker med hans entuisiastiske glød og arbeidsvilje, enten det var i jobbsammenheng eller i politikken. Han var raus og oppmerksom, men også klar og tydelig. Det var få som misforstod hva Helland-Olsen mente, selv om han nok i politisk sammenheng tidvis gikk litt på akkord med hva han egentlig burde ha sagt og burde ha ment.

Han var respektert fordi han var redelig, ærlig og ryddig som politimann, politiker, venn og familiemann. For oss som fikk gleden av å komme Jan Helland-Olsen nært innpå livet både i jobbmessig, politisk og i en sosial sammenheng var han et utrolig flott menneske.