— Jeg er skikkelig støl, sier ei jente som ligger med beina i spagat oppetter veggen. Tirsdagen er ung på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). I gangen der danserne holder til ligger en gjeng jenter og gutter i en haug og brekker bein og armer i rare vinkler. Irene Theisen fra Kristiansand er en av dem. 21-åringen har fått til det de fleste dansespirer bare drømmer om: Å komme inn på Norges fremste skole for dans, i klassen for moderne dans. 200 søkte. Bare 16 kom inn. Åtte studenter på moderne dans, åtte i jazzdans. - Egentlig hadde jeg trodd at det skulle være enda flere søkere. Når det var bare 200, begynte jeg å håpe. Konkurranseinstinktet slo inn, forteller Irene. For ett år siden gikk Irene på danseskole i København. Hun bestemte seg for å fortsette med dansen, og søkte på mange forskjellige skoler. Hun brukte hele våren på auditions, flere steder i Norge. På Kunsthøgskolen gikk Irene gjennom fire runder. For hver runde ble nye dansere funnet for lette. Rene reality-serien. - Du må ikke bare være god, du må være heldig også. Bare å vise at du tør å stå der er viktig. Å virke positiv og lærevillig spiller også inn, sier Irene. Etter fire runder vendte KHiO tommelen opp for Irene. Hun puster ut når hun skal beskrive følelsen: lettelse, overraskelse og glede. Selv tror hun solo-opptredenen foran dommerne gjorde susen. Den hadde hun øvd lenge på. - Mange jeg møter på audition er bedre dansere enn meg. Det vil alltid være noen som kan sparke beinet høyere og ta flere piruetter enn meg. Men du må vise at du har noe på den scenen å gjøre. Plutselig ser de noe de liker.Førstelektor Merete Lingjærde ved KHiO er også kjent som streng dommer i TVNorge-programmet «Dansefeber». Hun vet hva hun ser etter når KHiO velger studenter. - Studentene våre må ha meget sterke danseferdigheter. Vi ser etter fysisk egnethet, høyt teknisk nivå og karisma. Det er et fåtall av de som driver med dans som kan bli profesjonelle dansere, sier hun.Irenes dag begynner ved frokostbordet. Hun tygger på en skikkelig helsefrokost. Det er helt nødvendig med mye mat for å tåle all treningen hun må gjennom. Klokken er litt over sju. De tre venninnene som deler leilighet på Sinsen, er våkne alle sammen. Men Irene er som regel den første ut døren. Og den siste som kommer hjem. Skolen begynner klokken ni. Irene er der som regel klokken åtte, og bruker en time på å tøye før skoledagen begynner. Etter en dag med hard fysisk undervisning, terping, terping og terping, blir hun ofte igjen for å trene styrke. - Jeg blir ikke så sen i dag. Er nok hjemme til halv seks, sier Irene før hun går ut døren. En halv times spasertur senere er hun framme på Kunsthøgskolen. I heisen møter vi jenter med beinstilling som ballettdansere også utenfor dansesalen. De er rake i ryggen og elegante når de går. I en smal gang ligger madrasser på gulvet og deler av Irenes klasse. De møtes her før dagene begynner for å myke opp. Klærne til de unge danserne er ikke akkurat Fame-aktige. Mer ullsokk-, stillongs- og joggebuksestil. Studentene i dans blir like sammensveiset som en gjeng på folkehøyskole. De går gjennom mye svette og en del tårer sammen i løpet av de tre årene på KHiO. Å bli profesjonell danser er ingen dans på roser. Mer som en styrkeprøve som aldri tar slutt. Det finnes ingen skippertak, ingen smutthull, ingen snarveier. - Det er dritvondt å bli en innmari god danser!Førstelektor Lingjærde holder dagens peptalk til de unge danserne. Juleferien er over, dansestudentene har to og et halvt år igjen på å bli flinke. Førstelektor Merete tar studentene for seg i ekte Dansefeber-stil. - Yter dere maks i alle bevegelser? Trener dere nok? Press foten litt høyere opp hver dag. Den gangen jeg tok min utdannelse, var det dritvondt. Jeg grein etter timene og greide ikke gå ut av senga. Bare en håndfull av dere blir skikkelig gode. Det er de av dere som virkelig gir alt. De 16 håpefulle tar den knallklare talen til seg. Nikker og biter tennene litt sammen. De vet hva de har gitt seg ut på.- Jeg er ikke en av dem som er født i ballettskoene. Jeg valgte dans på videregående fordi jeg ville ha noe annet enn bare skole. Da hadde jeg egentlig ikke danset så mye, bare jazzballett en gang i uka, forteller Irene. Det var ikke et lett valg. Avgjørelsen kom etter en lang kamp mellom fornuft og lidenskap for dans. - Jeg fikk høre av alle rundt meg at jeg burde velge noe mer tradisjonelt. Jeg har alltid hatt lett for skole, så folk mente jeg burde bruke hodet mitt. Men utfordringen i dansen - sporten og det psykiske, er så spennende. Det å formidle noe. Du blir aldri ferdig, for du kan alltid utvikle deg mer. Det er sinnssykt frustrerende, men utrolig spennende. Jeg er litt sånn at jeg synes det er gøy med utfordringer hele tiden. «Dansefeber» og «Skal vi danse» har skapt en liten danserevolusjon i Norge. Dans har blitt underholdning for hele folket, ikke bare for en gjeng spesielt interesserte. Nordmenn har fått innblikk i forskjellige dansestiler. Vi digger soloopptredener og feiende flotte kjoler i pardans. Irene og hennes medelever følger selvfølgelig også med. - Det er jo akkurat det vi er interessert i. For oss betyr disse programmene at markedet og interessen for dans blir større. Vi får mer konkurranse, og det styrker miljøet i Norge, mener Irene. Som juryformann i «Dansefeber» knuser Merete mange dansedrømmer på tv. Men hun er ikke i tvil om at hun gjør danse-Norge en tjeneste. - Dette er et megaløft for dansen i Norge. Du kan si hva du vil om reality-programmer, men «Dansefeber» inspirerer unge dansere i Norge. Spesielt gutter ser at dansing er kult å holde på med. Jeg håper vi får se ringvirkningene av det om tre-fire år, for vi trenger flere gutter i dansemiljøet i Norge, sier Merete. Snart kommer den skandinaviske versjonen av «So you think you can dance» på tv. Irene har ikke noe ønske om å delta. - Jeg er ikke allsidig nok til å komme langt i en sånn konkurranse. Folk tror at hvis du danser, så kan du alt innen dans. Det er ikke sånn. Jeg spilte fotball før, men det betyr ikke at jeg kan håndball. - En-to-tre-fir, rull opp igjen på åtte, kurve over, stooor kurve. Oslo lysner utenfor de store vinduene. Irenes klasse har moderne-time. Musikken høres ut som en rytmisk blanding av kastanjetter og reinsdyrbjeller, høyttaleren er egentlig sprengt. Danserne har øynene stivt festet i de store speilene foran seg. Bevegelsene er myke, hele rommet er i bruk. Hendene opp mot taket, katteaktig kryping på gulvet. Alle bevegelser øves inn om og om igjen. Helt til de sitter. Utenforstående tilskuere skjønner plutselig at kroppsdeler vi ikke visste om kan bevege seg.- Tenk at dere vokser fra halebeinet!Sier lærer Lone Torvik. Og studentene ser ut som de forstår hva hun mener. Klassen består av ti jenter og seks gutter. Gutter blir fortere flinke dansere enn jenter. Derfor kan de starte karrieren senere. Irene begynte å danse jazzballett da hun var 13. Men hun kom ikke skikkelig i gang med dansen før på videregående. Det er sent, men fullt mulig. I hvert fall hvis du satser på moderne dans. - For å bli flink ballettdanser må du begynne mye før. Men i moderne dans er uttrykket og bevegelsene viktigere enn teknikken. Moderne dans kommer fra et annet sted enn bare kroppen. Det handler om å føle det, forklarer Irene. Lærer Lone viser med myke og kjappe bevegelser hva hun mener med å splitte i sida og åpne hofta. I dansesalen begynner det å lukte svette. For utrente øyne ser alle danserne elegante og flotte ut. Men det er forskjell mellom lærer og dansestudenter. - Hva er den spesielle tingen med dans dere? Detaljer! Ok?Etter to timer er det slutt på det moderne. Men det gjenstår et utall timer og ufattelig mye terping på detaljer før Irene kan kalle seg profesjonell danser. Jazzballett er neste på timeplanen. Det første året på Kunsthøgskolen er moderne- og jazzstudentene sammen. Senere spesialiserer de seg mer på hvert sitt felt. Jazz betyr mer tempo, høyere spark, skarpere bevegelser. - Dere kommer til å bli så støle at dere får lyst til å ligge i senga hele torsdag, varsler Merete Lingjærde. Dansegloser skytes ut. High release, step, step, arabesque! - Dere skal kunne sette en tekopp på brystet, sier Merete, og får dansespirene til å bøye øverste del av ryggen tilbake i high release. I tillegg mener hun at studentene skal kunne hoppe like høyt med én fot som med to. Irene og de andre sliter veldig med å hinke høyt nok til å tilfredsstille lærerens krav. - Jeg synes skolen er vanskelig hver dag. Moderne dans er der jeg føler meg mest hjemme, men noen fag er vanskelige hele tiden. Det finnes folk som danser som helter når de går ut herfra, men som aldri danser igjen. Det kan tippe over.Av og til sier kroppen stopp. Selv om lærerne i dag vet mye mer enn før om rett trening og forebygging av skader, er det hardt for kroppen å være danser. Vanlige skader er belastningsskader, spesielt i ankler og knær. De høye hoppene kan få feil utfall: overtråkk er vanlig. - Studentene våre trener på nivå med toppidrettsutøvere. Vi kan ikke si på forhånd hvem som har kropper som holder i yrket. Alle dansere vil bli skadet i løpet av karrieren. Det er klart at vi tar kroppen til et ytterpunkt Men et fåtall av skadene er alvorlige, sier Merete. Og så da? Når de tre årene er over, hva venter da? Ikke fast jobb i hvert fall. Bare mer beinhard jobbing. Irene er ikke i tvil om hva som ville vært drømmejobben. - Det må jo være hvis jeg kan bli fast ansatt i et kompani. I Norge er det ett kompani for moderne dans, Carte Blanche. Der er det i overkant av ti dansere. En sånn jobb kan man ikke regne med å få. Det er få som er så privilegerte. Men hvis man greier å leve av det man synes er gøyest, er det et privilegium. Ellers må dansere stort sett skape sine egne jobber. Søke om støtte til egne prosjekter og danse på kontrakt for andre. De fleste som danser tar også pedagogikk, slik at de kan jobbe som dansepedagoger eller koreografer. Irene håper hun kan jobbe som danser en stund, og så falle tilbake på en karriere som danselærer. Uansett varer ikke et liv som profesjonell danser så lenge. Offisiell pensjonsalder i Nasjonalballetten er 41 år. Men de fleste må gi seg før. - I dansekompaniene finnes det eksempler på kvinner som har fått barn og greid å komme tilbake som dansere etterpå. Dessuten kan dans brukes til mye forskjellig. Jeg kan godt tenke meg å undervise på sikt, sier Irene.Fancy kostymer, beundrende publikum og lette steg på scenen. Dette er ikke virkeligheten for en danser. - Det kan være glamorøst å være danser når du får stå på en scene. Men det er veldig få dager i året du gjør det. Hverdagslivet som danser er å trene hardt hver dag. - Hva om du ikke blir god nok?- Jeg må liksom bare prøve. Dette er regnet som en god skole. Hvis jeg blir god her, vil mange allerede kjenne til meg når jeg er ferdig. - Blir du noen gang lei?- Ikke direkte lei. Men det er hardt å hele tiden strebe etter å gjøre det bedre. Ta litt ekstra i, lure på om jeg trener hardt nok. Og så er det veldig slitsomt når det går dårlig. Irene mener ikke selv at hun bruker mye mer tid på utdanningen sin enn andre. Når hun er hjemme i sjutiden om kvelden, trenger hun ikke åpne en bok for å pugge. Men da er hun ofte veldig sliten både i kropp og sjel. - Jeg er ofte mer sliten i hodet enn i kroppen. Det er lettere å takle fysisk tretthet enn psykisk. På Kunsthøgskolen er jazzballetten over. Studentene har fått mer å trene på. De blir bedt om å skrive ned målene sine for året. Slik skal de strebe etter det bare en håndfull vil klare: Å bli skikkelig gode dansere. Først er det lunsj i kantina. Kraftkost for topptrente kropper. - Vi prøver alltid å huske på hvor heldige vi er som er kommet inn her. Tekst: Mari Horvemari.horve@fvn.no - 38 11 32 43