KRISTIANSAND: — Jeg ville ha anmeldt det som skjedde selv om jeg visste hvordan det ville gå. Nå føler jeg at jeg har gjort det jeg kunne, sier kvinnen som er i slutten 20-årene og fra Kristiansandsområdet.Onsdag i denne uka kom brevet som bekrefter at voldtektssaken er henlagt. Det var hun forberedt på.- Men jeg synes likevel det er frustrerende. De hadde jo så mange beviser. Det virker som om noen må ha sett selve voldtekten hvis en slik sak skal gå gjennom, sier hun. Vanskelig avgjørelse

Kvinnen hadde utallige runder med seg selv der hun vurderte fram og tilbake om hun skulle anmelde mannen som hun kjente godt fra før.- Jeg var veldig usikker på om jeg skulle gjøre det. Jeg visste at det ville gå lang tid før saken kom opp og at det ikke var sikkert at han ville bli dømt. - Men etter hvert som tiden gikk kom både skyldfølelse, sinne og et ønske om å gjøre alt for at ikke andre skal havne i samme situasjon. Jeg følte meg helt maktesløs, men selv om det ikke nytter å anmelde slike saker ville jeg i alle fall gjøre alt jeg kunne.Kvinnen forteller at hun var på jobb da voldtekten skjedde. Mannen hun anmeldte kjente hun godt fra før. Det gjorde det ekstra vanskelig å anmelde saken.- Det var faktisk slik at jeg syntes synd på han. Jeg kjente han jo, og da er det ekstra lett å finne unnskyldninger for hvorfor han gjorde dette mot meg. Jeg følte nesten at jeg sviktet han ved å anmelde detDe to hadde felles venner som hadde fått med seg det som skjedde. De hadde også sine meninger.- Det var folk som sa til meg: «Er nå dette så lurt å gjøre?» og »er det ikke bedre å legge dette bak seg» Det var til og med folk som sa at jeg måtte tenke litt på ham også.I tillegg var hun sint på seg selv fordi hun ikke tidligere hadde skjønt hva som var i ferd med å skje.Men kvinnen tok til slutt skrittet og anmeldte saken. Hun måtte forklare det som hadde skjedd både for lege, politi og bistandsadvokat.- Det var vondt å prate om hendelsen, for det dukker opp så mange ubehagelige følelser som jeg helst bare ville glemme.- Men det verste har nok vært all ventingen. Først tok det langt tid før de kalte meg inn til avhør og så tok det lang tid før de gjorde saken ferdig. Det er grusomt å gå og vente. Sluttet å jobbe

I dag har kvinnen sluttet å jobbe. Hun får behandling av psykolog og går i gruppeterapi.Problemene begynte ikke før et halvt år etter hendelsen. Hun har fått diagnosen PTSD (posttraumatisk stressyndrom), depresjon og spiseforstyrrelser. Hun har også begynt å skade seg selv.- For noen måneder siden leste jeg i avisa at de fleste voldtektssaker blir henlagt. Da ønsket jeg bare å dø og prøvde å kutte pulsåra.Hun sier det har vært flere lignende hendelser,- Jeg fant ut at jeg bare måtte holde meg unna TV og aviser, sier hun.Når Fædrelandsvennen møter henne, har hun med seg en venn hun kjenner godt. Hun synes det er vanskelig å treffe nye mennesker.- Jeg har ganske vanskelig for å forholde meg til andre mennesker. Spesielt gutter. Det minste tegn til et eller annet er nok til at jeg trekker meg unna med en gang. Jeg har ikke hatt slike problemer tidligere, men i dag kan jeg ikke være alene med en gutt som jeg ikke kjenner veldig godt, sier hun.Hun tror likevel hun kommer gjennom det som er vanskelig. - Det viktigste er at jeg har folk rundt meg som kan være der for meg. Jeg synes det er veldig fint å kunne slappe av med venner, se en god film eller være i aktivitet for å fortrenge det som har skjedd. Nye holdninger

Den klassiske voldtekten skjer gjerne i forbindelse med en fest med berusede festdeltakere. Kvinnen vi møter opplevde noe annet.- Folk tenker sikkert at det alltid er alkohol og fest inni bildet, men slik var det ikke. Jeg var bare på jobb, sier kvinnen.Og legger til at hun tidligere hadde helt andre holdninger til voldtekt enn det hun har nå.- Før tenkte jeg at jenta gikk utfordrende kledd og hadde stor tiltrekkingskraft overfor gutter. Nå skjønner jeg at det kan ramme hvem som helst.