kristiansand: I mer enn tretti år var Bruun og Klubben synonyme begreper. Bruun var Klubben. Klubben var Bruun. I navnet var han restauratør. I gavnet var han pott og panne i det som formelt heter Klubbselskapet Foreningen. En fornem herreklubb og gjennom mange tiår byens viktigste storstue. Han var den fødte vert. Nøyaktig, streng, et øye på hver finger. Alltid i dress og slips. Alltid kompromissløs med hensyn til presisjon og kvalitet. Han bevertet både konger og hattemakere med samme ærgjerrighet.— Jeg har beroliget et utall nervøse toastmastere og sagt at alt går bra - forutsatt at det blir som jeg vil. Et selskap er som en bedrift: Det må være en sjef, og det er meg, sa han til Fædrelandsvennen da han forlot Klubben i 1993. Hatet lommelerker

Mye er sagt om Bruun, men knapt noen har beskyldt ham for å være en beskjeden mann. I sin yrkesutøvelse kunne han virke utilnærmelig suveren. Han visste best, og la ikke skjul på at han visste det. Han visste dessuten hvordan han ville ha ting - og hva han ikke ville ha. Lommelerker som ble klunket på i garderobe eller toalettanlegg hørte til siste kategori. Hans evne til å avsløre skapdrikkerne var frapperende, falkeblikket for detaljene fornektet seg ikke. Og det er ingen overdrivelse å hevde at han gjorde lite for å skjule sin misnøye. Men dannet var det. Han kunne få en ubehøvlet gjest til å skjelve i sjaketten bare ved en lavmælt replikk. Bruun var et godt eksempel på at autoritet og stemmevolum har lite med hverandre å gjøre. Han kunne ha drevet det langt i diplomatiet. I de små timer hendte det nok at stemningen i baren steg til høyder som ikke direkte begeistret restauratøren. Da han en gang diskret antydet at festen neppe burde stige ytterligere, sa en gjest at «din plass er på kjøkkenet, Bruun». Selv om takhøyden på Klubben er betydelig, gjør man ikke slikt ustraffet. Køddet ikke med Bruun

Gjesten ble av andre festdeltakere overtalt til å oppsøke kjøkkenet for å be om unnskyldning. «Jeg mottar ikke unnskyldninger fra berusede personer. Vil De meg noe, kan De komme hit klokken 10 i morgen,» sa Bruun. Mannen kom krypende neste formiddag. «Hvis De ønsker å be om unnskyldning, passer det klokken 12. Da skal jeg ha innkalt hele betjeningen samt direksjonen. Så kan De komme med Deres anmodning i forsamlingens påhør,» sa Bruun. Man køddet ikke med Bruun på Klubben, for å bruke en term som ville vært ham fullstendig fremmed. Selv var han Dis med sine omgivelser til lenge etter at det gikk ut på dato. Han var til stede, bevares, men aldri nær. På Klubben var han den profesjonelle, perfekte, formelle og korrekte vert.Og han la ikke skjul på sin yrkesmessige forfengelighet. I 1991 hadde han - for åttende gang i sin tid - kongelige gjester på Klubben. Sonja og Harald var på signingsferd. - Dronningen gav oss spesielt kompliment for kjøkken og servering. Det var veltillaget mat, refererte han stolt etter visitten.Selv husker jeg med skrekkblandet fryd siste gang Kong Olav besøkte Klubben. Vi ventet utenfor, Fædrelandsvennen-fotografen og jeg. Bruun åpnet den gedigne døra, Kong Olav steg ut på toppen av trappa. Helsa var svekket, Kongen brukte stokk. Verten var nok redd for at den celebre gjesten skulle falle i trappa, og tok tak i Kongens overarm. Kong Olav ristet seg løs med en brysk bevegelse og tok seg ned trinnene uten hjelp. Bruun ble helt perpleks, den velmente gesten ble oppfattet som noe i retning av stakkarsliggjøring. Vi ble også overrumplet, og episoden ble aldri levert fra hoffreporternes hånd. Av respekt for begge - Kongen av Norge og kongen av Klubben. Ingen fiffeklubb

Privat kjente jeg ham ikke, men mener å vite at han var mykere inni enn utenpå. Det går gjetord om hans og fru Thyra Maries sommerlige hageselskaper på Bruunali i Høvåg. Gjennom mer enn tjuefem år inviterte han pensjonister fra Kongens senter i Kristiansand, Dovreheimen i Lillesand og Høvåg Alderspensjonat til bespisning og sosialt samvær.Carl Johan Bruun var født i Sandefjord og begynte som hotellfaglærling på Hotel Continental i Oslo under krigen. Hotellet var okkupert av tyskerne, det hadde sine sider. - Vi hadde et formelt, korrekt og distansert forhold til makthaverne. Bare en eneste av personalet var nazist. Hun hadde radio og forsynte oss stadig med nyheter om krigens skjeve gang, mintes Bruun siste gang jeg snakket med ham. Med glimt i øyet, han hadde sans for den gode historie. Han hadde utpreget humor, men også den avdempet og lavmælt. Halloi og hurramegrundt var ikke Bruuns stil.I mange år seilte han for Den norske og Den svenske Amerikalinjen, og han var purser i SAS. Jobben brakte ham verden rundt, særlig ofte til Havana. - Der har jeg vært 104 ganger, det er bare Castro som slår meg, koketterte han.I 1956 fikk han hovmesterjobb på Ernst Hotel, fire år senere startet han sin lange gjerning på Klubben. Som opprinnelig var garnisonsbyens møtested for generaler og andre med gull på epålettene. Klubbselskapet Foreningen - denne språklige smør-på-flesk-konstruksjon - fulgte engelsk klubbmønster og utviklet seg til et medlemsbasert møtested for de rike og vellykkede fra handelsstand og næringsliv.Men Bruun avviste bestemt at det dreide seg om noen «fiffeklubb» - i det minste i selskapslokalene i andre etasje. Stedet for kongebesøk, brylluper, begravelser, firmafester - også for de ikke fullt så rike og (tilsynelatende) vellykkede. - Personlig har jeg satt min ære i at alle skal ha lik behandling. Jeg har vært til stede ved så å si hvert eneste selskap de siste 33 årene og sett til at alt gjennomføres korrekt. Pianist Odd Høgstøl, kjøkkensjef Tor Olav Sømme og førstedamene Gunhild Karlsen og Martha Vadstø har like lang og til dels lenger erfaring, sa Bruun. I går kastet han loss.