LILLESAND Christian Fjeldal har cerebral parese og astmaplager. Sykdommen gjør at han bruker fem ganger så mye energi som deg og meg for å komme gjennom hverdagen. Likevel biter han tennene sammen, har guts og overskudd nok til å utfordre både sykkel og 120 kilo i benkpress.— Det handler om å ikke gi seg, forklarer han. Unge Fjeldal er byens ubestridte treningsfantom.Hver dag dukker han opp på helsesenteret, innstilt på to timers økter. På programmet står grunntrening med gjennomgang på 13 ulike apparater i tur og orden - etter 20 minutters oppvarming på sykkel på høyt nivå.- Men er ikke denne treningsdosen i drøyeste laget?- Nei, du vet vel hvem du snakker med, ler unggutten og strutter av selvtillit i dag.- Har du først begynt, er det vanskelig å stoppe. Trening gjør meg friskere. Jeg orker mer og har overskudd. Dessuten er det sosialt. Jeg har noe å gjøre hver dag, betror han. Nå har han også begynt med spinning og svetter litervis til heftige rytmer non-stop. - Men fytti, jeg var kanonsliten første gangen. Trodde jeg hadde meldt meg på en enkel intro-time, jeg. Det verket noe så grassat i baken. Men jeg gjennomførte, sier han stolt. - Innsatsen er helt rå. Det står respekt av det Christian gjør, sier Børre Aslaksen i en pause. Christian Fjeldal pumper ikke jern fordi ikke klarer å kontrollere armene bestandig. Han tyr til apparater i stedet. - Noen ganger går det surr og jeg blir ergelig. Da biter jeg tennene sammen. Det må gå. Jeg kan ikke gi meg nå, tenker jeg.- Jeg var fire år før jeg klarte å gå selv. Jeg måtte trene en time hver dag før barnehagen. Senere har jeg fortsatt å trene, men aldri så intenst som nå. Målet er et nytt Lundheimritt til våren. Da skal jeg sykle tretti mil på tre dager. Her møtes mange med ulike funksjonshemninger. Her gjelder det ikke å være best, men å delta. Men jeg har konkurranseinnstinktet intakt. Jeg vil gjerne klare det best mulig, sier treningsentusiasten.