NORSK MEDLEMSKAP | Det kan da ikke haste slik med å vurdere norsk medlemskap i EU-samarbeidet. La oss vente og se. I 1994 var det mange av motstanderne mot norsk medlemskap som også sa vi burde vente. Den gang sa de at hvis EU virkeliggjør perspektivene om å ta inn de østeuropeiske landene som medlemmer, da blir saken en annen. Men de trodde ikke det ville skje før de så det. Fra 1. mai i år ser vi det.Det som ikke synes å ha sunket godt inn i debatten så langt, er at EU-samarbeidet i løpet av de kommende årene vil få enda flere nye medlemsland. Bulgaria og Romania har allerede kommet langt i medlemskapsforhandlingene. I løpet av ett års tid vil forhandlingene om medlemskap for Tyrkia og Kroatia etter all sannsynlighet starte. Makedonia har også søkt om medlemskap. Når neste stortingsperiode utløper er det altså bare Rest-Jugoslavia og Albania som ikke er med eller forhandler om å komme med. Galgenhumoren fra 1994 om at vi neppe kommer med i EU før Albania kan være nærmere enn noen tenkte seg muligheten av. Er det Albania vi nå skal vente på?EU-samarbeidet er utviklet gjennom dristige politiske visjoner og en vilje til å forfølge ideene. Samarbeidet hadde aldri fungert så lenge, fått stadig nye medlemsland og blitt så omfattende og forpliktende, hvis de toneangivende politiske kreftene i Europa hadde vært preget av de norske la oss vente og se-holdningene. EU-samarbeidet handler ikke først og fremst om det indre marked og miljøstandarder, men om fred, stabilitet og trygghet for Europas folk. Utvidelsen med de østeuropeiske landene er det viktigste bidraget til å styrke og bevare stabiliteten i vår verdensdel på generasjoner. Gjennom forberedelsene til medlemskap, har de nye landene gjennomført en rekke politiske, økonomiske og velferdsmessige reformer til beste for innbyggerne. Med integreringen i vesteuropeisk økonomi, får de nye landene bedre mulighet til å ta igjen alt det de tapte gjennom 50 år bak jernteppet.De neste utvidelsene har enda større perspektiver i seg. EUs kommisjonær for utvidelsen, Günter Verheugen, sa i en tale nylig at spørsmålet om Tyrkias medlemskap i EU-samarbeidet vil dreie seg om et av de viktigste sikkerhetsspørsmål i vår tid, nemlig vår evne til å bygge samarbeid mellom de europeiske og de muslimske land, basert på toleranse og forståelse. Günter Verheugen pekte på at Tyrkia kan spille en avgjørende rolle, som et land med en stor muslimsk befolkning, men som samtidig deler vårt syn på demokrati og menneskerettigheter. En integrering av Tyrkia i EU-samarbeidet kan være en nøkkel til å utvikle demokrati og respekt for menneskerettigheter i andre muslimske land. Har ikke Norge mye å bidra med i denne brobyggerprosessen mot den muslimske verden og Midt-Østen, med våre erfaringer og kontakter fra Oslo-prosessen?Heldigvis er EU-samarbeidet ikke avhengig av Norge. Men Norge er sterkt berørt av EU-samarbeidet på stadig flere områder. Spørsmålet om norsk medlemskap dreier seg om hvordan vi best ivaretar våre interesser og hvordan vi kan bidra til større stabilitet, en bedre utvikling og nedbygging av konflikter i vår egen verdensdel og dens naboregioner. I hele etterkrigstiden har Norge søkt samarbeid med andre europeiske land gjennom NATO, EFTA og EØS-avtalen for å ivareta våre interesser, økonomisk og sikkerhetspolitisk. Nå har de fleste landene i Europa valgt EU-samarbeidet som rammen for sitt samarbeid på et bredt felt. Det er en realitet vi må forholde oss til. EU-samarbeidet påvirker oss enten vi liker det eller ikke, økonomisk og sikkerhetspolitisk. Gjennom EØS-avtalen overtar vi det regelverk EU-landene utvikler, uten at vi har reell medbestemmelse. Ti år med EØS-avtalen har vist hvor sterkt vi er og ønsker å være knyttet til EU-samarbeidet. Hver gang EU-landene utvider samarbeidet, som gjennom Schengen-avtalen eller på det utenriks— og sikkerhetspolitiske området, gjør vi hva vi kan for å kople oss på gjennom egne avtaler. Det har vi fått muligheten til, men uten den stemmeretten medlemmene har.Vi har altså ikke brukt selvråderetten nei-et til EU-medlemskap i 1994 skulle gi oss til å begrense samarbeidet med EU-landene. Tvert imot har vi forsøkt å få være med, der det er mulig, når EU-landene har utvidet samarbeidet til nye områder. Det har vi gjort fordi vi har sett oss tjent med det. Er virkelig vårt beste bidrag å være et haleheng til det samarbeid EU-landene utvikler? Eller er det å gå inn, få medbestemmelse og bli en aktiv og konstruktiv deltaker i utformingen av et tryggere og mer stabilt Europa? Vi bør velge det siste, og da er det ingen grunn til å vente lengre med å ta debatten om Norges forhold til EU, og så gå inn og få medbestemmelse i EU-samarbeidet.Svein Roald HansenLeder i Europabevegelsen