Kjapp, kjapp — kjapp. Tempotrening fra storhetstiden som skolemester på 60-meter hjemme på Torvastad sitter i kroppen. Den nye Olje- og energiministeren kan ikke sitte i ro. Kjeften går, armene veiver, og bena tripper utålmodig, som om små muskelkramper rammer henne konstant.
— Hvorfor blir du en god olje- og energiminister?
— Jeg kommer jo fra den delen av landet. Jeg har forståelse for næringen. Hvor viktig den er for Norge. Men først og fremst fordi jeg er en erfaren allroundpolitiker med internasjonal erfaring. Jeg er veldig opptatt av at vi må ha et mye sterkere internasjonalt engasjement.
— «Den delen av landet» - det betyr Karmøy?
— Torvastad. Altså Torvastad. Det var en avis som skrev at jeg var fra Avaldsnes. Avaldsnes! Fnyser statsråden, åpenbart indignert over at hovedstadspressen går seg vill i Vestlandsgeografien.
Hun ble født 9. januar i 1956, som yngst av fire søsken. Ikke så veldig yngst, tvillingbroren er 15 minutter eldre. Faren var sjømann og så ikke tvillingene før de var to og et halvt. Mor styrte heimen og lærte ungene selvstendighet og ansvar.
— Mammen min var ei sterke dama, av henne lærte jeg å ordne opp. Det var ingen mann hjemme hos oss som tok seg av praktiske ting. Når du er oppvokst på Torvastad, så veit du kor langt det er å sykla til by'n. Og den gangen var det ikke lyktestolper. I dag er det altfor mange lyktestolper.
— For mange lyktestolper?
For mange hjelpemidler. Ungene lærer ikke å klare seg selv. Vi forbereder dem for lite på det som kommer. Vi må gjøre dem sultne og nyfikne nok til at de kommer seg videre, ikke legge alt til rett for dem - ikke jevne alle dumpene. Men det er klart - det er en annen tid nå enn da jeg vokste opp. I dag er ungene mer utsatte. Mobbingen er råere.
— Hva slags mor er du selv, da?
— Som mødre flest, omsorgsfull og opptatt av at ungene skal lære seg en del essensielle ting.
— Og det viktigste er?
— Folkeskikk. Unger må lære å oppføre seg. Og ta ansvar for seg selv og andre. Samfunnet bygger på at enkeltindividet også er i stand til å ta et kollektivt ansvar. Det er et utrolig privilegium å få lov til å ha barn rundt seg. Å være så heldig å få være mamma, oppleve den inderligheten og lykken det er å få barn, veilede et nytt menneske og gjøre de modne og sterke nok til å møte de utfordringene som kommer.
Thorhild Widvey tok tidlig på seg ansvar. Som sjuendeklassing ble hun dirigent og leder for barnekoret i bygda. Å holde orden på 120 jenter er en stor oppgave for en 14-åring.
— Jeg lærte mye av det. Ikke bare skulle du får dem til å synge sammen - og reint. Du skulle ta vare på den gleden og entusiasmen de hadde. Det er en viktig lederoppgave å ta vare på gleden og entusiasmen.
Nå var det ikke bare ledelse Widvey lærte i korbevegelsen. Hun oppdaget også at hun likte seg i rampelystet. Trivdes på podiet. Så da hun var med og startet tensingkor, var hun selvskreven solist i «Good News».
— Første gang vi skulle opptre, det var på vinterstevnet i Stavanger med flere tusen ungdommer i salen, så glemte jeg teksten. Men jeg lot det stå til - frekk og freidig gjentok jeg strofen jeg husket; «Gud er kjærlighet - gud er stor, gud er kjærlighet - gud er stor» til jeg kom på teksten.
Sanggleden har hun tatt med seg. Hun synger i dusjen. I bilen. For ungene. Gjerne salmer eller trauste tradisjonsrike sanger.
— Det var alltid mye sang og musikk hjemme hos oss. Jeg er vokst opp med det, sier hun og gir oss en prøvestrofe på Karmøysangen; «stor og rik med grøne grender»
Nå ble «de store rike, grøne grender» ganske fort for trange for unge Widvey. Hun ville ut - ut og lære. Idrettshøyskolen i Århus ble neste etappe. Kompetansen brukte hun til å jobbe som treningsleder ved en HVPU-institusjon.
— Jeg lærte mye. Ikke minst at alle, selv de svakeste, har et utviklingspotensial. Det finnes muligheter for å tilegne seg læring for alle. Du blir god på det du trener på, og det er en utfordring for hver enkelt å finne noe å trene på, noe å bli god på.
Det var på fjelltur med ungdommene på HVPU-institusjonen at Thorhild Widvey fikk telefonen fra Karmøy Høyre - om hun ville stille på listen til kommunevalget. Det ville hun ikke. Hun fikk flere telefoner, men sa fortsatt nei. Helt til en velmenende sjel forklarte henne at hun helt sikkert ikke kom inn i kommunestyret likevel. Med etternavn på W ville hun bli plassert så langt nede på lista at hun var trygg. Men det var hun altså ikke. Den utpregede lagsarbeideren fikk så mange slengere at hun åkte rett inn i kommunestyret, 23 år gammel. Det hjalp ikke det minste at hun hadde strøket seg selv
— Det tok ikke så veldig lang tid for å oppdage at politikk er ganske kjekt, sier Widvey, som tok gjenvalg. Havnet i fylkestinget. Satt under Arne Rettedals kateter og lærte kompromissets kunst.
— Politikk handler om å bygge samfunnet. Da trenger du visjoner og verdier. Men visjoner og verdier er ikke mye verd om du ikke får satt dem ut i praksis. Og da er det ofte nødvendig med kompromisser.
I 1989 ble hun valgt inn på Stortinget. Satt i to perioder, før hun hoppet av for å være «hemmafru» i London. Mens ektefellen Osvald Bjelland bygget opp sin business, tok Thorhild vare på ungene, spilte tennis, studerte - og bygget seg opp et internasjonalt nettverk.
— Det var et utrolig privilegium å få være hjemme når guttene var så små.
— Men det er et privilegium du gir avkall på nå?
— Nå har vi avtalt at pappen skal være mer hjemme.
Mer vil ikke Widvey si om den saken. Hun omtaler aldri guttene på 9 og 11 med navn, bare som «eldstemann» eller «yngstemann» - i et forsøk på å skjerme privatlivet. Selv ikke familiens to hunder har navn - offisielt
— Jeg innser at pressen er opptatt av hvem jeg er, men et sted må jeg sette grensen - og inn over dørstokken vil jeg ikke ha dere.
— VG brukte en dobbeltside på å presentere huset deres - blir du irritert?
— Neeeei, irritert? Jeg skjønner bare ikke vitsen. Hvor jeg bor og hvor jeg har hytte, er vel ikke så interessant. Det som er viktig må jo være hva jeg gjør - hva jeg bidrar med. Og bare for å gjøre det helt klart - jeg bygde mitt første hus lenge før jeg traff min mann, sier hun, med klar adresse til dem som måtte antyde at hun lever fett på ektemannens gründerformue.
— Hvordan tror du at du er å leve sammen med?
— Det tror jeg kan være kjekt, men en temmelig stor utfordring noen ganger. Noen dager er det nok mer komplisert enn andre.
— Aftenposten brukte spalteplass på å beskrive deg som blond, blåøyd - frisk vestavind, andre har spurt deg om du er kvotert inn i regjeringen. blir du ikke provosert - en mannlig olje- og energiminister ville neppe opplevd det samme?
— Sånt lar jeg meg ikke provosere av. Jeg merker det knapt. Dessuten så leser jeg ikke alt som blir skrevet om meg, smiler Widvey, mens alarmen uler på skrivebordet.
— Dere har ti minutter igjen av intervjuet, forklarer veskebærer Ulseth.
— Synes du at du har måtte vente lenge på å bli statsråd?
— Hehehe. Faktisk ikke. Jeg synes det har gått fort. Det er jo ikke akkurat en karrierevei jeg planla. Da jeg hoppet av politikken i 1998, var det mange som advarte meg og sa at dette var slutten på en politisk karriere. Men det var det jo ikke. Det har jeg jo bevist nå, konstaterer statsråden fornøyd, som ble hentet hjem fra sin utlendighet i 2002 for å være statssekretær i Fiskeridepartementet. Deretter var hun i Utenriksdepartementet til hun altså ble toppsjef for landets olje- og gasspolitikk.
— Ingen programerklæring?
— Ikke ennå. Ikke programerklæring utover at vi må ta mål av oss til å være den ledende energinasjonen i Vest-Europa. Vi må bevare den kompetansen som vi har, bidra internasjonalt. Vi som skal forvalte ressursene for framtidige generasjoner, må ta inn over oss at vi levere i en globalisert verden. Vi må internasjonalisere Norge - og det gjelder selvsagt også oljenæringen.
— Skal du til Stavanger for å fortelle Statoil hvor skapet skal stå?
— Jeg tror Statoil selv har sett hvilke svakheter i de har i organisasjonen og har stor tiltro til at de vil lære av feilene sine. Hvor jeg bor og hvor jeg har hytte, er vel ikke så interessant. Å holde orden på 120 jenter er en stor oppgave for en 14-åring
Stavanger Aftenblad/Fædrelandsvennen