Bare fem av barna var til stede da vi kom.

— De kan ta bildet i overimorgen, da har Svein Olaf kommet fra Tanzania, foreslår mama Kari.

— Men da har jeg reist til Sudan, mor, forklarer Odd som skal lede Kirkens Nødhjelps innsats i katastrofeområdet Darfur.

— Jeg er også borte da, legger Anna Kari til. Det var visst noen forberedelser før hun drar tilbake til Asia.

Vi fotograferte de sju der og da. Noen dager senere ble Svein Olaf foreviget, og ved hjelp av moderne datateknikk er han altså på plass midt i familieidyllen.

Om sommeren fyller de kjeller og loft i villaen i Mandal, det ominnredede hønsehuset og gjestehytta i gården. Barn, svigerbarn og barnebarn. På frokostbordet teller jeg sytten tallerkener i forbifarten. Folk kommer og går hele tiden. Noen skal til Sjøsanden, andre til Afrika. Velkomstklemmer og avskjedstårer - alltid er noen på vei til eller fra.

Mandal mangler jernbanestasjon, men Olsen-familiens sommerlige hovedkvarter i Neseveien likner veldig på en. Med mama Kari som en slags stasjonsmester - den allestedsnærværende som prøver å holde et visst system i galskapen. Nå i kveld må ingen glemme forestillingen som barnebarna skal fremføre i bakgården - husets beholdning av ulltepper er allerede hengt opp på tørkesnora, som kulisser!

Det er ikke bare familien. Det er venner av Haydom, naboer, slektninger, kjente og ukjente. En strøm av mennesker som gjerne vil hilse på de to gamle, ønske god bedring, lykke til, gi en skjerv eller bare slå av en prat. Et bud som skal levere noe som skal videre til Haydom eller pressefolk som også krever sitt. Og hele tiden kimer telefonen. Doktor Olsen svarer på en problemstilling fra banken. Neste samtalen foregår på engelsk, den tredje på swahili - det er nok fra sykehuset på Haydom.

To av barna er stasjonert i Afrika, en i Burma, en i Bergen, en i Asker og en i Oslo. Mens mor og far trolig er på plass igjen på Haydom en gang i løpet av september.

Men kabalen er mer komplisert enn som så. De fleste av dem er på farten over store deler av verden, i forbindelse med prosjekter og forskningsoppgaver eller humanitære katastrofer.

Det var derfor vi måtte bruke datateknikk og litt juks for å få familiebildet til.

Mama Kari og doktor Olsen sitter på en hvitmalt benk i hagen i Neseveien. Holder hverandre i handa. Hun har stjerner i øynene - mimrer om den grønnmalte benken som var slager den gangen de to svermet. Og legger ikke skjul på at hun er stolt over avkommet.

— Det er klart vi er stolte. Ikke minst fordi de alle, hver på sitt felt, har omsorg for andre mennesker og er opptatt av å gjøre noe for sin neste, sier høne-mama Kari på vegne av dem begge.

Sommeren i år har vært annerledes enn alle de andre. Ikke bare et par måneders ferie fra slitet på Haydom. I år har det vært sykdom, behandling og rekonvalesens.

I hele vinter var doktor Olsen plaget av bihuleproblemer. Noen kjertler på halsen vokste. Mama Kari likte ikke det hun så.

— Jeg tilkalte en av legene, han likte det ikke heller.

Det ble tatt prøver. En lørdag i mars kom kreft-diagnosen. Søndag lettet de fra den lille flystripa på Haydom, mandag landet de på Radiumhospitalet.

Først cellegift, så seks ukers strålebehandling. For et par uker siden ble han operert. Fortsatt har han bandasje på halsen.

— En hard tørn. Jeg har mistet det meste av smakssansene. Dessuten blir jeg tørr i munnen, noen kjertler er satt ut av spill, sier doktor Olsen.

Han har skaffet seg magebelte med vannflaskeholder - et sånt som barnebarn-generasjonen løper rundt med. Humøret er i behold, han syns det er moro å være kul - og jeg må gjerne skrive at doktor Olsen (76) har slått seg på flaska.

— Jeg har ingen grunn til å klage. Behandlingene har gått over all forventning, jeg ble på langt nær så medtatt som legene forutså. Jeg er takknemlig for det.

— Det er så uendelig mange som ber for oss. I Tanzania, USA, Australia, Tyskland og her hjemme, vi kjenner jo folk i hele verden, sier mama Kari.

— Dere tror det hjelper?

— Ja, jeg tror det er forklaringen på at alt har gått så fint. Jeg skulle jo vært mye, mye dårligere enn jeg faktisk er, sier doktor Olsen.

— Og så har vi fått beholde roen. Vi har ikke mistet nattesøvnen, engang, sier mama Kari.

De våger å se fremover nå. De tror de kan reise tilbake til Haydom i midten av september.

— Tror legene på Radiumhospitalet også det?

— Ja, sier doktor Olsen og tar et sekunds kunstpause. Ja, jeg tror de tror det.

De rakk å etablere et trekløver med innfødte medarbeidere til å styre sykehusdriften mens de er borte. Kontakten er god og alt går som det skal på sykehuset - også fremdriften på de åtte nybyggene som er under oppføring.

— Det er 50 års jubileum i januar. Da blir det stor feiring, og mye må ordnes. Vi bygger blant annet nye gjestehus for å kunne ta imot mange tilreisende som vil være med på en storslått markering. Det er viktig å komme ut, mye arbeid gjenstår, sier doktor Olsen.

— Arbeidet med jubileumsboka er nesten ferdig?

— Ja, vi har smugkikket litt på manuset til Bjørn Enes. Han har gjort en imponerende jobb, det blir ei annerledes bok. Med masse bilder, vi gleder oss til den blir ferdig, sier mama Kari.

— Boka kommer i høst, den ideelle julegave, reklamerer doktor Olsen.

De fem barna har løpt hver til sitt. To de gamle sitter på benken.

Tenker takknemlige tanker.

Fuglene kvitrer i trærne, barnebarna på bakken.

— Jeg skal være glad når vi er vel ute igjen, selv om det er greit å være hjemme.

— Er hjemme her?

— Jeg tror det, men jeg er ikke riktig sikker, ler mama Kari.