Det var alvorstung stemning i Stortinget 7. juni 1905. Striden med Sverige hadde toppet seg. De folkevalgte var innkalt til krisemøte. Skuelystne trengte seg sammen på Stortingets galleri. Mange fikk ikke plass og måtte vente på utsiden. De folkevalgte selv var forberedt og visste hva som ville komme. Møtet varte bare om lag en halv time. Statsminister Christian Michelsen sa kort ved åpningen at regjeringen gikk av. Stortingspresident Carl Berner svarte med en erklæring på vegne av Stortinget.Hver enkelt stortingsrepresentant ble så ropt opp, og en enstemmig nasjonalforsamling støttet erklæringen fra stortingspresidenten. Her het det: «Da statsraadets samtlige medlemmer har nedlagt sine embeder, da Hans Majestæt kongen har erklæret sig ude af stand til at skaffe landet en ny regjering, og da den konstitutionelle kongemagt saaledes er traadt ud af virksomhed, bemyndiger Stortinget medlemmerne af det i dag aftraadte statsraad til inntil videre som Den norske regjering at udøve den kongen tillagte myndighed i overensstemmelse med Norges riges grundlov og gjældende love — med de ændringer, som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under en konge er opløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge.» Med denne 94 ord lange setningen kuttet de folkevalgte unionsbåndene til Sverige. Men dramatikken var ikke slutt med det. Spenningen hadde steget i flere år mellom unionsrikene på grunn av økende norsk trang til selvstendighet. 7. juni-ærklæringen kom etter at kong Oscar II hadde nektet å godta et stortingsvedtak fra mai om at Norge skulle ha egne konsulater (ambassader). Konsulatsaken ble sett på som ille nok i seg selv i Sverige, men 7. juni-vedtaket var for de fleste uhørt.Svenske politikere og aviser reagerte voldsomt. Noen mente invasjon av Norge var eneste utvei. Både svenske og norske politikere reiste til de europeiske stormaktene for å skaffe seg støtte. Men ingen av de store militærmaktene ønsket å bli involvert i en krig i Skandinavia. Dette bidro til å roe ned stemningen. Samtidig ble den svenske regjeringen som ikke ville slippe taket i Norge, erstattet av en mer samarbeidsvillig samlingsregjering. Repreentanter for de to lands regjeringer satte seg så ned for å forhandle i Karlstad. Her ble det blant annet enighet om at Norge skulle rive sine nylig oppsatte grensefestninger.Etter dette anerkjente Riksdagen Norge som selvstendig stat. Det skjedde 16. oktober. Ti dager senere sa kong Oscar II fra seg Norges krone.De neste hundre år kunne begynne.VIDAR Udjus