Nå er praksisen lagt ned og Vallesverd Myhre jobber som konsulent i Oslo politidistrikt og påpeker at han ikke har noe med saken å gjøre i dag.
Men han husker godt saken og dens menneskelige aspekter.
— Ja, den gikk sterkt inn på meg. Jeg prøvde alt, absolutt alt - nettopp fordi de menneskelige hensynene er så sterke. Det er tale om tre mindreårige barn som lever uten voksne omsorgspersoner i et fremmed land. De lever fra hånd til munn materielt sett, og stadig i frykt for å bli kastet ut fra sitt lille husvære. Vi fikk legeerklæring på at Omar er døv og alvorlig syk, men heller ikke det har hjulpet - så langt. Mor har også flere ganger sagt seg villig til å DNA-teste seg og barna.
Hans anførsler om at det nye, strenge regelverket er brukt med tilbakevirkende kraft, siden reglene ble skjerpet etter at barna hadde søkt, førte ikke fram. Vallesverd Myhre fikk heller ikke aksept for at avgjørelsen i saken er i strid med Barnekonvensjonen og den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen.
Jeg er fortsatt av den mening at UDI ved sin tolkning og praksis har innsnevret begrepet «menneskelige hensyn» så sterkt at det grenser mot å være konvensjonsstridig. Myndighetene bruker barn uten omsorg som et press mot mor, for at hun skal integrere seg. Det gjør hun på harde livet, både på Voksenopplæringssenteret og overfor arbeidslivet. Men det er vanskelig for en kvinne i hennes situasjon å få seg arbeid. Belastningen av å ha en halvert barneflokk gjør blant annet at fokuset trekkes noe bort fra jobbsøking og norskkurs. Utlendingsmyndighetene krever at mor må tjene opp mot 170.000 kroner årlig før hun kan få gjenforening. Hensynet bak regelen er at barn som kommer til Norge skal ha foreldre med en viss økonomisk omsorgsevne. Konsekvensen i denne saken er imidlertid at barna ikke har noen omsorg og må leve alene i et fremmed land langt fra mor og eldre søsken. Jeg synes det er flott Fædrelandsvennen tar opp denne saken, sier Johannes Vallesverd Myhre.