VALLE: Svimlende 450 meter oppe i fjellsiden kryper fire knøttsmå skikkelser oppover Nomelandsfjellet.. Dypt under dem ligger Valle-bygda som et puslespill og lyser i formiddagssola. Skjønt svimlende — for fjellklatrerene Veronika Zimmermann (47), Andreas Hünlich (47), Gerolf (48) og Elke Novak (51) fra Dresden i Tyskland byr ikke denne fjellveggen på svimlende opplevelser. Bare opplevelser, av de aller største. Toppen av nytelse. Bokstavelig talt.- Helt fantastisk å klatre her i Valle, sier Gerolf Novak fra Pirna nær Dresden. Han burde vite hva han snakker om. Gerolf har klatret i alper og andre europeiske fjell i 33 år nå.De har klatret i Valle før. I Nissedal også. Nomelandsveggen i Valle er kanskje den beste. - Flere steder i dette fjellet er det 40-50 meter mellom boltene. Nede i Alpene er det så mange som har klatret at der er det ofte bare et par meter mellom boltene, sier Gerolf.Ruta de klatret i Nomelandsfjellet mandag har vanskelighetsgrad 6 pluss. Det er ganske tøft. Høyeste vanskelighetsgrad er 8. Veteraner

Onsdag flyttet de to klatreparene seg til mektige Løefjell i Brokke. Men de skal bare ta ei lita «trimløype» denne gangen, 50 meter opp i fjellveggen. Jentene er klatreveteraner, de også. Elke har klatret i 33 år.Veronika Zimmermann har sammen med ektemannen Andreas Hünlich utfordret tyngdekraft, bergsprekker og steinblokker i 20 år. Andreas på 47 år tok sine første grep i fjellet med tau og karabinkrok som tolvåring. De er aldri redde. Dette er bare moro.- Men det gjelder å kjenne sin begrensning, sier Gerolf.Ruta de har valgt i Løefjell er bare barnematen for de erfarne klatrerne. Da var mandagens tur noe annet. De 450 meterne rett opp Nomelandsfjellet i Valle. Bruke hodet

— Da gjelder det å bruke hodet, mer enn musklene for å sikre seg, sier Andreas. Han er grensepoliti på grensen mellom Tyskland og Tsjekkia. Klatringen er en kjærkommen måte å holde seg i form på.- Vi sikrer oss med disse her. Vi kaller dem «friends», forteller Gerolf og viser fram noen gripe- og festeanordninger av stål og wire. Disse «klørne» kan smyges inn i sprekker og ekspandere alt etter hvor tykke bergsprekkene er.- De er til å stole på, sier Gerolf Novak mens fru Elke og venninne Veronika Zimmermann nikker enige.Til å stole på må også folkene i klatrelaget være. Mennene klatrer alltid først opp fjellveggen og sikrer kvinnene. Ikke tror vi at jentene er noe dårligere klatrere. De smyger seg forsiktig, sikkert og bestemt oppetter fjellveggen.- Hvorfor vi klatrer? Det er en fin måte å oppleve naturen på. En slags livsstil, sier Andreas Hünlich.- Godt å være i Norge, synes klatreveteranene. Nordmenn er avslappet. Naturen er vakker. Fjellveggene mange.- Her kan vi lene oss tilbake og slappe av, sier Gerolf.- Den ene dagen klatrer vi. Den andre dagen hviler vi. Da fisker vi i elva her, går tur eller drar på museum, sier han. «Picnic with Einar»

Det er utgitt klatreguider på engelsk og tysk over alle rutene det kan klatres i i Valle. Kjente fjellklatrernavn fra Europa har gått opp flere av dem.Men også noen entusiaster blant lokalbefolkningen har satt sitt preg på klatreveggene.«Picnic with Einar» står det skrevet med hvite bokstover nederst i Løefjell-veggen. Det er Einar Tveit fra Rysstad i Valle som har gått opp denne ruta må vite.Ei snill klatrerute denne forstår vi. Men ifølge klatreguiden, skrevet av kjendisklatreren Hans Weninger, finnes det ei rute i Løefjell som heter «Frankenstein».Våre tyske venner er ikke redde for å våge seg i kast med den heller. Som de alle fire gjentatte ganger sier til Fædrelandsvennen:- Det gjelder bare å bruke hodet der oppe i fjellveggen.johs.bjorkeli@fedrelandsvennen.no