KRISTIANSAND: — Hva ønsket du å finne ut med din doktoravhandling?
— Hvordan barn ivaretas der det er mistanke om overgrep. Doktorgraden består av tre delstudier som omhandler barn, foreldre og barnevernsarbeidere. Erfaringsmessig vet jeg at mistankefasen er vanskelig og kaotisk for alle disse.
— Hva ble konklusjonen?
— Det nye jeg så, er – selv om det ikke er særlig overraskende – at det oppstår en krise. Hvordan skal foreldre forstå barnet sitt og hva skal de gjøre? Barnevernsarbeidere sier rett ut at de har for lite utdannelse og kompetanse til å takle den utfordrende oppgaven det er å hjelpe barn og foreldre der mistanke oppstår. Vi er vant til at politiet skal ordne opp. Det er altfor snevert.
— Hva gjorde at du fattet interesse for dette vanskelige temaet?
— Fordi jeg synes det er dypt urettferdig at barn får sine liv ødelagt. Da jeg jobbet som sosionom i barnevernstjenesten i Kristiansand oppdaget jeg at mange barn hadde denne erfaringen. Det har preget hele mitt arbeidsliv siden. Og fra 1993 har jeg vært så heldig å kunne konsentrere meg om dette fagfeltet. Det førte til engasjementet www.reddesmå.no og "Hvis klær kunne fortelle".
— Er det mye fortielse?
— Absolutt, til tross for at det snakkes mye om. Men når det kommer til den konkrete saken – til barnet – settes det inn en rekke taushetskrav. Da blir det veldig vanskelig å snakke om. Selv mange profesjonelle synes det er vanskelig å ta opp.
— Hvordan kobler du av?
— Jeg fyller opp med gode opplevelser, gode mennesker og god musikk. Jeg liker å være ute i naturen, padle, gå på tur og jobbe i hagen. Eller reise på retreat. Som kristen er det å oppsøke stille steder, og gjennom bønn og meditasjon finne en balanse i livet. Retreatstedene mine er Vigemostad prestegård, Sandom i Gudbrandsdalen eller kveldsmesse i Eg kirke, inne i psykiatribygget.
— Hva skal folk gjøre ved mistanke?
— Da må de ringe 116111, landsdekkende alarmtelefon, og spørre om råd.