KRISTIANSAND: De 56 kommunene som mistet innbyggere under terrorangrepet 22. juli har fått tilbud om et minnesmerke laget av kunstneren Nico Widerberg. Det samme gjelder Svalbard og Georgia. Skulpturen vil være en to meter høy minnestein i granitt hvor det er hugget ut fire menneskesilhuetter.

På to sider av steinen skal det stå inngravert et dikt av Lars Saabye Christensen. For enkelt 31. januar i år skrev Fædrelandsvennen at kommunene Kristiansand, Mandal og Lyngdal på Sørlandet alle har takket ja til minnesmerket.

Nå reagerer sørlandskunstner Ingrid Juell Moe på at prosessen har gått altfor fort.

På sin Facebook-side skriver hun dette:

"Et minnested eller et minnesmerke over så alvorlige hendelser, enten det handler om krig eller terror, så er tiden den viktigste kvalitetssikring. Det må brukes tid før det blir materialisert noe som skal bære så mye for så mange i så lang tid. Problemet med disse minnesmerkene er at det har skjedd for fort, og for mange kommuner var det for enkelt. Det gjør det ikke bedre at minnesmerkene ikke er unike. Tenk en gang til, er min oppfordring."

— Jeg mener dette har gått for fort. Det tar tid å reflektere over sorg og hva et minnesmerke skal være. Etter mitt skjønn har kommunene nesten havnet i en tvangssituasjon her, hvor det har vært vanskelig å takke nei fordi man ikke har fått tid til å tenke gjennom det. Det koster ikke kommunen noe, og tidsfrist for å svare var kort , utdyper Juell Moe overfor Fædrelandsvennen.

Bearbeidelse tar tid

FÅR KRITIKK: Kunstner Nico Widerberg har måttet tåle mye kritikk for måten han har gått frem med produksjonen av minnesmerket for 22. juli. Foto: Indrelid Trygve

Hun referer blant annet til historiske eksempler som det jødiske minnesmerke over Holocaust i Berlin, som ikke ble ferdigstilt før på 90-tallet. Hun mener ikke det nødvendigvis behøver så lang tid nå, men det forteller noe om en prosess.— Mens årene gikk, fikk folk reflektert over hvordan man skulle utforme et merke som kunne bære en så traumatisk historie. Og når det er større avstand kommer også et annet klarsyn. Det betyr så mye både for et land og for et folk, og sorgen tar lang tid å bearbeide. Og den tiden dette tar er viktig, spesielt i utarbeidelsen av et minnesmerke over noe så traumatisk, sier hun.

Burde vært en komité

Hun vil ikke ha noen mening om den fysiske utformingen av verket, men mener at det er lite gunstig at det finnes Wideberg-skulpturer som er nesten identiske som det foreslåtte Utøya-minnesmerke andre steder i Norge som har en annen betydning.

— Ideelt sett synes jeg det burde ha blitt opprettet en komité av både kunstfaglige og berørte parter som kunne legge frem et forslag til et så viktig minnesmerke. Det er uttrykk for en beslutning som er for lite gjennomarbeidet at bystyret nå skal finne ut hvor skulpturen skal stå, etter at de har takket ja til den. Jeg synes dette burde vært drøftet og bestemt i forkant. Dette terroranslaget var et angrep på vårt demokrati så vel som et angrep på unge engasjerte mennesker. Et minnesmerke må kunne bære i seg begge perspektiv, og det som skal være i det offentlige rom må ha noe å gi oss alle, sier Juell Moe.

Hun foreslår eventuelt å ha en minnemarkering med blomster ved Wergelandstatuen i Kristiansand hvert år den 22. juli.

— Det ville vært en fin løsning inntil man har et minnesmerke. Wergeland for ungdommelig mot og demokrati og en statue som er stor kunst for alle tider, sier hun.

Ba dem takke nei

I Mandal ble det raskt bestemt å si ja til minnesmerket fra Nico Wideberg, og mandalsordfører, Tore Askildsen (KrF) tok selv avgjørelsen og orienterte driftsstyret i kommunen om vedtaket 31. januar.

— Vi har takket ja til et sjenerøst tilbud, og har konferert med de pårørende om at dette er greit. De har samme holdning som oss, sa Askildsen den gang.

I Lyngdal vedtok et enstemmig formannskap allerede 12. januar å ta i mot gaven. I Kristiansand skal saken formelt avgjøres i bystyret 22. februar. Men alt tyder på at politikerne vil banke igjennom innstillingen.

Skulpturen har skapt debatt fra dag én, og lederen for foreningen Norske billedhoggere, Gisle Harr, gikk så langt som å be kommunene om å takke nei. Harr at mener Widerberg hopper bukk over vanlige offentlige prosesser for offentlig kunst. Han synes det er betenkelig at en kunstner får monopol på å uttrykke en så stor nasjonal sorg.