KRISTIANSAND: — Jeg hadde ventet en vanlig skoledag, og satt og snakket med bestevenninna mi på bussen. Plutselig smalt det og alle ramlet ut av setene sine. Jeg besvimte og var borte noen sekunder. Da jeg kom til meg selv kjente jeg at det svei på kinnet. Jeg gråt mens jeg gikk ut av bussen, forteller tiåringen til Fædrelandsvennen.

Katarina føler seg temmelig mørbanket etter den uhyggelige hendelsen, som skjedde langs Voie ringvei like før Torkelsmyra skole tirsdag morgen. Blåmerke og tre kutt på kinnet er det synlige beviset på det harde sammenstøtet med stolsetet foran. Hun fikk også et kraftig dunk i magen da bussen kjørte i grøfta. Hun forteller om panikk blant elevene på bussen.

— Alle rundt meg gråt og hadde vondt etter det som skjedde. Flere dunket hodet i nakkestøtene foran seg. Det var en venninne som så at jeg blødde og hadde kuttet meg på kinnet, sier Katarina.

Sjokket

Mamma Kirsten Knudsen var på vei til byen med buss da ulykken skjedde ved halv ni-tiden. Langs veien møtte bussen hennes flere utrykningskjøretøy med blålys og sirene på vei opp mot datterens skole. I samme øyeblikk gikk det en ekkel følelse gjennom kroppen til moren, selv om hun visste at datteren etter tidsskjemaet skulle være på skolen. Sekunder etter ringte telefonene. Da skjønte mamma at noe var galt.

— Da telefonen ringte fikk jeg frysninger over kroppen. En dame hadde fått mobilnummeret mitt av Katarina. Hun fortalte at det hadde vært en bussulykke, og at Katarina var på bussen. Hun sa fort at hun ikke var alvorlig skadet, men hadde fått noen små kutt, sier Knudsen.

Dermed hoppet moren av bussen, løp over veien og tok første buss opp til ulykkesstedet. Ventetiden på første buss føltes som en evighet.

— Da jeg så henne begynte jeg å grine, ropte høyt ”mamma” og løp bort og gav henne en klem. Jeg ble så glad når hun kom, forteller Katarina.

Hun sier medelevene ropte på mamma og pappa da de stod utenfor bussen. Mamma Kirsten var blant foreldrene som kom først til ulykkesstedet.

Sikkerhetsbelte

— Flere av barna hadde blåmerker og blødde fra nesa. Det er jo ei lykke at det gikk så bra som det gjorde. Langt flere kunne blitt skadet, sier Kirsten, som mener det burde være påbudt med sikkerhetssele på skolebusser.

Hun håper også at busselskapet tar ulykken til etterretning, og sørger for at sjåførene som frakter barn er våkne og opplagte.

— Det å kjøre skolebarn er et veldig ansvar, sier Knudsen.

Samtidig roser hun de ansatte ved Torkelsmyra skole, som var raskt på stedet for å hjelpe og trøste elevene.

— De gjorde en kjempefin innsats, mener Knudsen.

Katarina synes synd på sjåføren som kjørte bussen. Hun forteller at han hjalp barna ut av bussen etter ulykken.

— Jeg spurte han om sykebilene ville komme snart. Da svarte han at det gjorde de, sier Katarina.

Sykle

Mor og datter bor på Bråvann terrasse. Planen var egentlig at Katarina skulle sykle til skolen denne dagen.

— Katarina spurte meg i dag tidlig om hun ikke bare skulle sykle, men jeg oppfordret henne til å ta bussen. Det var nok ikke meningen at hun skulle ta bussen, sier mamma.

Katarina er helt klar på hvordan 7. november 2006 vil skrive seg inn i hennes egen historiebok:

— Den verste skoledagen i hele mitt liv, sier Katarina Knudsen.