Hilde Sandvik pekte på at det er lenge siden terror som svar på ytringsfrihet kom til Norge for første gang i 1993. Hun minnet de 50 — 60 tilhørerne på et debattmøte på Apotekergaarden i Grimstad om attentatet mot forlagsredaktør William Nygaard i 1993. ## Dagen tok støyten

— Saken gjorde ingenting med offentligheten i Norge. Men det var et angrep på ytringsfriheten etter at han ga ut Salman Rushdies Sataniske Vers, sa Sandvik.

Temaet ble igjen aktuelt i 2005 da Jyllandsposten trykket karikaturtegninger av profeten Mohammed. Sandvik pekte på at flere norske aviser trykket tegningene.

— Men de lot lille Dagen ta hele støyten, sa hun.

Hun mener at den norske offentligheten heller ikke fikk en skikkelig debatt etter 22. juli.

— Nasjonen gikk opp i en heliumsballong av godhet. Hele debatten etter 22. juli ble kvelt av godhetsboblen. De politiske miljøene og mediene gikk inn i et godhetstraume, sier Sandvik. Hun pekte på at oslopressen og Oslo-folk var de fremste eksponentene for dette. Men la til at mediene på Sørlandet, Fædrelandsvennen inkludert, var en del av denne litt klamme godheten.

Makt og sentimentalitet

— Hva var problemet med denne godheten?

— Det ble et stort «vi» der ikke alle følte seg inkludert. De ble da veldig utenfor. Det la også en kraftig demper på den politiske diskusjonen.

— Hvilke diskusjoner gikk vi glipp av?

— Det fantes for eksempel et veldig sterkt hat mot Arbeiderpartiet. Der lå det en veldig maktkritikk som ikke kom til overflaten. Når makten blir et offer blir den vanskelig å angripe, og spesielt når maktens barn blir ofrene, sier Sandvik.

— Det er vanskelig å si dette uten å virke kald, men det er farlig når makt og sentimentalitet blandes, legger hun til.