FYN, DANMARK: Det er helt stille på kjøkkenet til familien Mikkelsen i den lille bygda Gislev på Fyn. Helt stille, utenom noen snufs fra Lasse (21). Han savner latteren til lillesøster Signe. Savner hele henne. De er bare fem igjen i familien, men har fortsatt seks stoler rundt kjøkkenbordet.

Ettårsdag I vinduskarmen står et telys, på bordet en tørkerull. Den store radiatorovnen på veggen gir mye varme. En lys golden retriever tusler rundt på gulvet. Familien får fortsatt hjelp fra psykolog, men de har begynt på jobb igjen. De har ryddet bort en del av tøyet til Signe, men alle de personlige tingene hennes er fortsatt på rommet. I stua henger bilder av Signe på rekke og rad. Det er torsdag kveld, og pappa Ib er på jobb.

Lillebror Jeppe (14) ser ned i kjøkkenbordet. Blikket streifer venstre arm. Der har han skrevet Signe med kulepenn. Storesøster Kamilla (23) tar ordet.

— Det er så mange gamle mennesker som gjerne vil dø. Hvorfor kan de ikke få lov til det, hvorfor kan det ikke skje i den riktige rekkefølgen?

Det blir stille igjen, før mor Pia Mikkelsen trekker pusten.

— Vi merker at ettårsdagen for ulykken nærmer seg. Jeg tror det går noen år før vi klarer den dagen ordentlig, sier hun.

Onsdag er det ett år siden hun mistet sin 16 år gamle datter. Signe omkom i brannen på Hovden sammen med to av sine beste venninner. Hovden Det er 30. januar i fjor og 200 dansker leker seg i skibakken på Hovden. Noen av dem er på ski for første gang. Det er sol, blå himmel. De har gledet seg lenge til å reise til Norge og er glade for å være ferdige med den lange bussturen fra bygda Vejstrup helt sør på Fyn.

Ungdommene er 15-16 år gamle og går på efterskole, det vil si niende og tiende klasse. De bor på internat på Vejstrup ungdomsskole. På Hovden-turen har de fått velge selv hvem de vil sove på rom med. Rikke Poulsen, Rikke Larsen og Signe Bøjden Mikkelsen sover på hytte sammen med seks andre jenter. De tre venninnene bor vegg i vegg på internatet også.

Vejstrup - Det var vanskelig å gå i tre begravelser på to dager. Vi måtte kjøre som gale og ringe til presten i Esbjerg og be ham ringe litt ekstra lenge med klokkene for at vi skulle nå det, minnes Jonna Maints Sørensen, lærer ved Vejstrup ungdomsskole. Hun er akkurat ferdig med en engelsktime, det er tidlig januar 2007 i den lille bygda. Hverdagen er tilbake, men tankene på hva som skjedde i fjor er ikke langt unna.

— Ja, det var som å være i et mareritt, sier Mette Jepsen (16). I fjor var hun romvenninne med Signe Mikkelsen. I år bor hun på et helt annet internat. Jonna må ta av seg brillene og tørke tårene. Mette tar hånden hennes. Slik satt de gjennom tre begravelser. Nå holder de sammen på skolen. De som var med i ulykken snakker ofte sammen om den.

— Det hender jeg begynner å grine når jeg tenker på jentene. De var liksom mine, forklarer Jonna, som var kontaktlærer for de tre jentene.

Familien sammen

Familien Mikkelsen har hatt et spesielt år. Mye av energien har gått til å tenke på Signe. Moren Pia husker at hun kjørte henne til skolen for at hun skulle dra til Norge et par kvelder før. Hun var urolig for at Signe skulle kjøre så lenge i buss.

Storebror Lasse husker at Signe og en venninne satt på Signes rom like før hun skulle reise. Han lovte å komme innom og gi henne en stor klem senere.

— Signe skulle begynne på teknisk skole og bli maler. Da hun var mindre hadde hun lyst å bli skuespiller, smiler moren Pia.

De husker søsteren som en solstråle i familien.

— Hun hadde mange venner og var alltid glad. Signe var flink til å hjelpe venninnene når de hadde det vondt, forteller de.

Det bor bare 800-900 mennesker i Gislev, men i fjor mistet de to ungdommer. En i en bilulykke, i tillegg til deres egen Signe. I begynnelsen hadde familien Mikkelsen en jevn strøm naboer av på besøk. Blomsterbudet kom i skytteltrafikk til det røde huset på toppen av bakken. Nå har de fleste i bygda nok med sitt. Familien Mikkelsen også. De har mer enn nok.

Natt på Hovden Elevene på Hovden er slitne av all den friske lufta. Når kvelden kommer er det kveldssamling. De har med seg skolens egen sangbok og sitter og synger. Noe senere roper Rikke, Rikke og Signe god natt og går tilbake til sin egen hytte. Det var mange jenter som hadde lyst å bo sammen med dem, men det var ikke plass til flere enn ni. Jentene sitter og prater i stua med de seks andre en stund før de legger seg. Signe ringer til moren. Alle gleder seg til mange flere dager i snøen.

Etter at alle jentene har sovnet, begynner en liten flamme å vokse inni tv-en. Klokka ett våkner én av jentene og skriker. Hun får ikke puste, rommet er fylt av røyk. Hun løper mot døra, men idet hun skal til å åpne den, løper en av de andre jentene mot vinduet og hopper ut. Jentene fra to av tre rom følger etter, de lander barføtt i snøen. Røyken ligger tykk i hytta, og de løper hver sin vei for å varsle lærerne.

Turn i Vejstrup I gymsalen på Vejstrup ungdomsskole er det klart for turn. De varmer opp med store bevegelser og høy musikk. Ute har en av januars store stormer tatt tak i trærne. Maja Refshauge (16) er en av mange talenter som lærer Mogens Madsen jobber med å videreutvikle. Hun serverer flikk-flakker, saltoer og hopp på rekke og rad, og hviler seg med Martin Knudsen (16) og Andrea Burring (15) i en liten pause.

— Det er godt å være her. Man trenger ikke ferie når man går på efterskole. Her har vi så mange gode venner, sier Maja.

Martin er andreårselev. Han var altså med til Hovden i fjor, og mener opplevelsen har forandret ham.

— Jeg tenker litt mer over ting nå. Rikke Larsen var en av mine beste venner. Jeg savner å være med henne, og ha det godt med henne, sier Martin.

Når han går fra gymsalen til matsalen, tuller Andrea ham inn i teppet hun har rundt seg. De holder rundt hverandre.

Det minner om bildene fra parkeringsplassen utenfor Hovden Høyfjellssenter for et år siden. Forskjellen er at da grein elevene så mye at de ikke orket rive seg løs fra hverandre.

Stjerneklar natt Natta på Hovden er kald, lærer Mogens Madsen kan se alle stjernene. Det knirker når han løper i snøen. Han er blitt vekket av en panikkslagen elev som forteller om røyk i hytta. Morgens reagerer spontant og løper. Det er kaos i området rundt hytta som brenner. På skift med en annen lærer går Morgens inn i hytta, de går inn vinduet der jentene kom ut.

Han kryper langs gulvet og kjenner i sengene. Ingen jenter i to av rommene. Det er for varmt til at han klarer å gå inn i det tredje soverommet. Han hopper ut igjen og lander i snøen et lite stykke fra hytta. På fem minutter har det som var røyk utviklet seg til heftige flammer. Alt Morgens klarer å tenke på er at det minner ham om et sankthansbål. Foran ham renner en bekk med smeltevann fra den sterke varmen.

Ingen har ennå sett Rikke, Rikke og Signe.

Få minutter senere befinner Morgens seg 200 meter over bakken. I en luftambulanse. Som i en film ser han blå, blinkende lys og den kraftige oransjeaktige flammen på bakken. Sammen med en av jentene fra hytta skal han til sykehuset og få behandling for røykskader.

Nede på bakken, på Hovden Høyfjellssenter, er elevene fra Vejstrup samlet i dagligstuen. En hyperventilerer. Andre sitter og holder rundt hverandre og gråter. Noen er så utslitte at de bare sovner. Mens de sover kommer hotellpersonalet og legger dyner over dem. Alle er på jobb nå, de sørger for mat og varme for de danske tenåringene. Dagen før har elevene kjøpt inn ingredienser til banansplitt, den blir laget av kokken. En lærer skal krysse av på navnelister hvem som er til stede. Men det mangler noen. Tre jenter ligger fortsatt igjen i den brennende hytta.

Nyhetene Signes bror, Lasse, er som vanlig tidlig våken om morgenen den 31. januar. Han lytter til nyhetene på radio, og sperrer opp ørene når han hører at tre elever fra en dansk efterskole har brent inne i en hytte i Norge. I neste nyhetssending hører han at de er fra Vejstrup. Han ringer søsteren Signe, men får ikke kontakt. Lasse blir urolig, og ringer sin mor. Hun er på jobb, men kjører hjem for å finne telefonnummeret til hotellet på Hovden. I gårdsrommet står politiet. Pia Mikkelsen vet straks at noe er galt. Moren får nyheten hun håpet hun aldri i livet skulle få.

Timene som kommer fremstår uvirkelige og marerittaktige både på Hovden og i Danmark.

Familien Mikkelsen vil komme seg til Hovden fortest mulig, de vil se at det de har blitt fortalt stemmer.

Elevene på Hovden vil fortest mulig hjem.

Det er mørkt når familien Mikkelsen kommer til Hovden denne kvelden. De blir tatt imot med klemmer og håndtrykk fra kriseteam, politi og to danske lærere. Først morgenen etter skal de få gå ned og se branntomta. Men søvn blir det lite av.

Samtidig, på Vejstrup ungdomsskole, er gymsalen full av blomster og heldige foreldre. De er der for å hente sønnen eller datteren hjem. Elevene er blitt fløyet med chartret fly fra Kristiansand til København. De blir tatt imot med klemmer og tårer.

Familien på Hovden Pia sover dårlig hele natten og våkner tidlig neste morgen på Hovden. Ingen av de andre får sove skikkelig, heller. Tidlig neste morgen går de stille sammen med kriseteamet fra Hovden ned til hytta som bare er et sort skall. Hullene etter vinduene gaper. Den danske familien føler de er i en slags tåke. Så ser de Signes skistøvel. Den ligger utenfor hytta sammen med skibrillene hennes. Inne ligger dyna. De har med kamera og fotograferer det de ser. De bildene ligger fortsatt bortgjemt. Ingen i familien har orket å se på dem ennå.

Jentene på veggen. Mette viser med glede frem rommet sitt på Vejstrup ungdomsskole. Der har hun dekket en hel vegg med bilder av tre av sine beste venninner. Mellom dem henger små hjerter.

— Jeg tenker på dem og ber for dem hver dag. Jeg tenker på alt det gode vi hadde sammen, og det er sjelden jeg gråter, sier 16-åringen.

— Rikke Poulsen var noe spesielt i våre øyne. Hun hadde et hjerte av gull. Rikke Larsen var en frisk sportsjente. Signe hadde et deilig smil, og de to andre var som storesøstre for henne, forteller Mette.

Hun føler opplevelsene i fjor har gjort henne mer voksen.

— Jeg vil bare prate så mye som mulig om det som skjedde og om jentene, det hjelper, sier hun.

April 2006 Rektor Esben Jensen drar til Hovden for å takke hjelpepersonalet og prate med de andre involverte. I løpet av etterforskningen er det blitt klart at det manglet batteri i røykvarsleren på hytta. Eieren blir idømt en bot på 300.000 kroner.

— Jeg har valgt å si at det er en ulykke og jeg blir ikke lykkeligere av å fokusere på ansvaret. Det var et sammentreff av uheldige omstendigheter. Jeg synes det var bra å få vite den konkrete årsaken til ulykken, men kan ikke tenke på det, sier han.

Resten av halvåret på Vejstrup ungdomsskole er preget av ulykken. En av elevene orker ikke mer, og slutter. Han var kjæreste med en av jentene som døde. Sorgen kommer i rykk og napp for de andre, og det er alltid hjelp tilgjengelig for de som måtte trenge det.

— Rasjonelt vet jeg at jeg ikke har skyld i det som skjedde. Men jeg føler likevel jeg har sviktet. Foreldrene overleverer barna sine i vår varetekt i august og henter dem igjen i juni. Men i år var det tre som ikke ble hentet. Selvfølgelig føltes det feil. Sorgen over de tre jentene er like stor for meg som for de andre, sier rektor Esben Jensen.

Høsten 2006 200 nye elever begynner på skolen. Bare 24 av de som gikk der i fjor går ett år til. Nå gjelder det å fokusere på de nye elevene.

En torsdag i januar 2007 sitter fire jenter på internatet Skansen og fniser. De skal egentlig vaske rommene sine, i stedet blir de værende i sofaen i fellesrommet. Her lå rommene til de tre jentene som døde i brannen. Mange syntes det var vanskelig å bo der etter ulykken, og derfor ble elever og lærere enige om å rive rommene og bygge en liten stue.

— Det står en kasse på loftet her med ting og bilder av de tre jentene, men vi ville ikke henge det opp. Vi kjente dem ikke, sier de fire venninnene.

Helt bevisst er det heller ikke laget noe annet minnesmerke for de tre jentene på skolen.

— Det har vært viktig for oss at det ble hverdag igjen så fort som mulig. Vi har bearbeidet sorgen og kan ikke bli hengende igjen i det, sier rektor Esben Jensen.

Januar 2007 Denne helgen drar Vejstrup ungdomsskole på skitur igjen. Ikke til Hovden, men til Østerrike. Helt bevisst.

— Jeg har ikke lyst til å dra, jeg er redd det som skjedde i fjor skal skje igjen. Men hvis jeg ikke drar nå, kommer jeg meg aldri av gårde på skitur, sier Mette.

  • Hvis man faller av hesten må man fortest mulig oppå den igjen. Vi ville ha en skitur, men med andre rammer enn i fjor, sier Esben.

Mens de er på tur kommer også årsdagen for ulykken på Hovden. Den skal ikke markeres, men kommer nok til å prege tankene til noen av lærerne og elevene.

Meningsløst Rundt omkring i Danmark sitter tre familier og gruer seg til 31. januar.

Familien Mikkelsen på Fyn har akkurat strevd seg gjennom jula. På alle familiefestene har de dukket opp med ett barn for lite. Nå merker de at ettårsdagen for brannen er på vei. Like etterpå kommer Signes bursdag. Hun skulle blitt 17 år.

— Det er alltid masse en ville ha sagt. Hun skulle fått de største klemmene en kan tenke seg, sier søsknene.

Mamma Pia har hatt behov for å plassere sinnet sitt et sted.

— Det var en meningsløs ulykke som kunne ha vært forhindret hvis det hadde vært batteri i røykvarsleren. Jeg har alltid bekymret meg når barna mine skulle kjøre buss, men aldri tenkt at noe sånt kunne skje, sier hun.

Nå håper hun dette fører til mer kontroll med sikkerheten på hyttene.

— Ingen har ønsket at dette skal skje. Likevel har man et ansvar hvis man leier ut hytter. Jeg synes en bot på 300.000 kroner er å slippe billig. Men to millioner hadde ikke endret noe. Vi hadde ikke fått Signe tilbake, sier hun.

De har slått seg til ro med at det er en ny tilværelse. Men det går ikke en dag uten at de tenker på Signe. De har hatt et merkelig år, men har et godt samhold i familien.

— Det har skjedd for mye på dette året. Vi har lært at vi ikke skal ta alt for gitt. Alt kan endres på et lite sekund, sier Pia Mikkelsen.