Mens de borgerlige lå an til knepent tap nasjonalt, var det soleklar borgerlig seier lokalt. Alf Holmelid var i natt inne som utjevningsmandat, men kan forsvinne ut. Da blir to Ap-politikere – Kari Henriksen og Freddy de Ruiter – de eneste stortingsrepresentantene fra vår landsdel med kanal rett inn i regjeringen.
Dessverre tyder mye derfor på at vi står foran fire nye år med politisk ørkenvandring, der Agderfylkene ikke har innflytelse eller representasjon god nok til å løfte landsdelens behov. Det skal ikke Henriksen og de Ruiter lastes for. Men realiteten er at de stiller med handikap i kamp om oppmerksomhet og bevilgninger fra regjeringen, fordi Agder uansett ikke er et område der fremtidsutsiktene for rødgrønn suksess virker stor.
Fremskrittspartiet holdt posisjonen, og Høyre hadde stor nok fremgang til at det til sammen kommer fem på tinget fra landets to blå partier. Selv om KrF gikk markant tilbake, blir det status quo eller et mandatpluss på Agder, takket være heldig plassering av utjevningsmandatene.
Det gir sju eller åtte representanter (utjevningsmandatet i Vest-Agder blir ikke klart før i dag) som ser ut til å måtte tilbringe de neste fire årene i den politiske dødsskyggens dal; uten makt og uten mulighet til å få gjennomslag for andre saker enn de en rødgrønn regjering velvillig slipper dem med på.
Både på nasjonalt og lokalt plan ga dette valget en trend som kan bli varig; et sterkt svekket sentrum. Venstres katastrofevalg så i natt ut til å omtrent radere partiet ut av Stortinget. Også KrF havnet på et historisk dårlig resultat. Med Sp i en rødgrønn regjering ble det norske politiske sentrum dermed redusert fra et potensielt kraftsentrum til en samling særinteresser.
Venstre har kommet tilbake tidligere, og KrF har også kommet tilbake etter dårlige valg. Men mangelen på synlighet og gjennomslag de neste fire årene kan føre til en ytterligere polarisering av norsk politikk. Hvis det skulle skje, vil det være beklagelig, fordi sentrum ofte har vært oljen i det politiske maskineri.
Det var en mobilisering på rødgrønn side som gjorde at partiene i natt så ut til å innkassere seieren og fire nye regjeringsår. Men det var en mobilisering som Arbeiderpartiet sto for helt alene. Dermed er den interne balansen mellom regjeringspartiene forrykket.
Paradoksalt nok kan det gi som resultat en dreining mot venstre, fordi SV og Sp trenger å få vise sine velgere at de fortsatt har en betydelig rolle å spille i regjeringen. Det vil kunne komme til syne i miljøpolitikk, klimapolitikk og i metodene for fattigdomsbekjempelse.
På lederplass anbefalte Fædrelandsvennen et alternativ bestående av kveldens vinnerparti Høyre, og kveldens to store taperpartier. Vi tror det hadde vært best for landet. Men Norge kommer fortsatt til å være et godt land å bo i, også etter fire nye år med rødgrønt styre. Det er en av fordelene ved å bo i et land der vi krangler så fillene fyker i en fire ukers intens valgkamp, før vi innretter oss på vennlig samkvem i fire år.
For folk som bor på Sørlandet er likevel misforholdet mellom velgernes ønsker og det nasjonale valgutfallet bekymringsfullt. Når får vi den første statsråden fra en rødgrønn regjering med bostedsadresse Agder? Vi venter i spenning.
Venter gjør vi også på at de borgerlige til neste valg kan ha jobbet fram et troverdig regjeringsalternativ. Hadde de klart det til dette valget, tror jeg resultatet ville blitt et annet.