KRISTIANSAND: – I min situasjon har man to valg: Man kan enten sette seg ned og gruble, eller man kan «gønne på» og prøve å få mest mulig ut av livet. Jeg har valgt det siste.
Det sier Harald Feyling, kjøpmann ved nisjebutikken Regntøyspesialisten i Markens.
For sju år siden fikk han kreftdiagnosen. Tre år senere fikk han vite at det var spredning. Og nå har kreften spredt seg videre til skjelettet. Situasjonen er svært alvorlig. Likevel går han med raske skritt på Odderøya, det blåser friskt, men han har vært oppe siden fem om morgenen for å trene.
– Jeg er ufattelig glad i livet!
Jobber fremdeles
Hvert år får over 18.000 norske menn beskjed om at de har kreft. Tre av fire er kreftfrie fem år etter diagnosen. Denne måneden har Kreftforeningen informasjonskampanje «Menn snakk om det», for å skape mer åpenhet slik at flere oppsøker hjelp.
– Mange menn lar jo være å gå til legen. Det ligger noe allerede der - det er liksom ikke mandig å være syk. Og man vil ikke være til bry. Selv tenker jeg at jeg ikke er syk, men at jeg har en diagnose, sier han.
– Hva er forskjellen?
– Jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg, og derfor snakker jeg heller om en diagnose. Men å snakke åpent kan også ha en bakside. Jeg har opplevd at bekjente går på andre siden av gata når de ser meg. Det er kanskje vanskelig å vite hva man skal si til en som har fått en alvorlig diagnose.
Hver dag morgen trener han kondisjon og styrke først. Han går ofte turer på Odderøya. Så går 67-åringen på jobb i butikken. Han har ingen planer om å pensjonere seg, sier han.
Vil at menn skal åpne seg
Foreløpig har han ikke spurt legen om prognosene sine.
– Jeg er en åpen person. Men jeg merker at mange menn ikke ønsker eller tør å snakke om sykdom og det som er tøft i livet. Menn tenker kanskje at det ikke blir bedre av å snakke om det uansett. Vi menn er kanskje litt redde for å vise svakhet. Men sekken blir lettere å bære når du deler på innholdet.
Konsekvensene av å ikke snakke om dårlig helse, kan for noen være at man ikke finner ut av at en har kreft, eller at man ikke får riktig oppfølging raskt nok.
Feyling håper kampanjen kan bidra til at menn tør å snakke om kreft og konsekvenser.
– Jeg håper jeg kan få andre menn til å tørre å prate litt mer, og til å våge å åpne seg. Snakk om hvordan man har det, og hva de er redde for.
Åpen om diagnosen
Han er åpen om kreftdiagnosen også på butikkens Facebookside.
– Flere kommer innom i butikken for å takke meg for det. Jeg får mye energi av tilbakemeldingene jeg får, men jeg soler meg ikke i glansen. Jeg vet at situasjonen min er alvorlig, sier han.
Han har tre barn og fem barnebarn.
– Det verste er å snakke med barna mine om sykdommen. Jeg har et nært forhold til dem, og jeg gruer meg hver gang jeg må ringe dem med en dårlig beskjed fra legen. Jeg vil ikke at de skal bli lei seg. Pappaer skal jo være sterke - ikke syke og svake.
Han forteller at det kan være utfordrende å sjonglere sykdom, familie og jobb.
– Jeg har alltid dårlig samvittighet overfor familien. Når jeg er i butikken, kan jeg holde avstand til kundene på grunn av korona. Men det er verre når barnebarn vil sitte på fanget mitt, det tør jeg ikke. Jeg kjører meg ut på jobb og trening, og har ikke overskudd til så mye mer. Men samtidig, kanskje hadde jeg vært en helt annen, og ikke vært i så god form, hvis jeg ikke trente.