KRISTIANSAND: Han heter Kyaw Eh Kaw Htee Wah, er 50 år gammel, og kaller for enkelhets skyld virksomheten Skredderen Ekko.
Du finner ham på hjørnet mellom Tordenskjoldsgate og Kirkegata, i et lite hus som står enslig tilbake etter at naboene ble revet bort.
Der arbeider han og der bor han, med sin kone, sønn (14) og datter (6).
— Alt som kan gjøres med nål og tråd, det gjør jeg. Jeg fikser og lager, opplyser skredderen, og nevner i fleng kjoler og dresser, kalesjer og møbler.
— Hvordan lærte du kunsten?
— Først av min mor. Hun var flink, men sydde bare dameklær. Siden lærte jeg også å sy herreklær. Nå syr jeg alt mulig. Til og med stoler.
Da Nært stakk innom, stakk skredderen symaskinens nål i en brudekjole som skal være innflyttingsklar til våren.
Kundelapper
— Jeg flyttet til Kristiansand i fjor. Da kjente jeg ingen og hadde ingen kunder. Men se nå, se her, sier Kyaw Eh Kaw Htee Wah, og tømmer en pose med fargerike lapper.
På hver av dem står et navn og en bestilling.
— Nå har jeg mye å gjøre. Men det går fint. Jeg kan ta enda flere kunder, for jeg har god hjelp av min kone når det trengs. Hun jobber ellers på pleiehjem, opplyser mannen, som ankom Kristiansand sammen med kona, sønnen og datteren fra Setesdal.
Der, i Grendi, hadde han også skredderverksted.
— Nå har vi bodd åtte år i Norge. Datteren er født her. Før jeg kom, visste jeg bare at Norge er kaldt, sier håndverken, som heter Htee Wah til etternavn.
Familien kom til vårt land som kvoteflyktninger i regi av FN etter ti år i flyktningleir i Thailand.
Han sier konsekvent Burma, når det er snakk om hjemlandet. Ikke Myanmar, som myndighetene har endret navnet til.
— Om jeg tenker på å besøke Burma igjen? Jeg følger med på radio og internett og vet at mye er blitt bedre. Det er likevel tvilsomt. Jeg har en lillesøster i Burma, men vi har ingen kontakt.
Vi har det bra i Norge og Kristiansand.