— Kinofilmen Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama kostet 50 millioner kroner å lage. Forventinger?
— Jeg har god magefølelse, og dette er første film i en trilogi. Vi viste promoen på fem minutter i Cannes, og 73 land ville kjøpe. Det helt utrolig, og land som Tyskland, Frankrike, Italia, Japan, land i Sør-Amerika og Midtøsten skrev under.
- Spillefilm til 50 millioner, ny forestilling i Dyreparken og lansering av nye produkter står for tur. Hvor mye satser du på dette?
— Det er vanskelig å tallfeste. Filmen er finansiert av investorer og tilskudd, og Storm Films lager filmen. Det er min idé, og andre som tar investeringen. Slik er det også i Dyreparken, hvor jeg forvalter deres budsjett.
- Men den potensielle inntekten for deg er stor?
— Jeg får et beløp for rettighetene, og så får jeg royalty fra billettsalg der filmen vises rundt om i verden. Og så handler det om å åpne opp nye markeder for produktene våre. Skuter, figurer og kostymer. Bare i Tyskland bor det 80 millioner mennesker. Det blir spennende å se etterspørselen. - Hva legger du selv i alt dette?
— Først og fremst arbeidskraft. Jeg og samboeren min er med på alt, og jeg skriver manus mens vi også kontrollerer design og leverer grunnlaget for satsingen. Vi skal inn i nye land gjennom kinomarkedet, og fortelle de gode historiene. Dersom filmene slår an, så vil folk ringe etter produktene. Og da er vi klare med produktkatalogen. Men det krever at barn og voksne må bli fascinert, og at barna begynner å leke, som i Norge.
- For da snakker vi virkelig store penger?
— Vi har hatt gylne år, men de siste årene har vi investert veldig mye selv. Nå håper vi på en ny gullalder. Men vi har ingen garantier.
- Tar du en stor risiko?
— Ja, men vi er godt forberedt. Vi trenger ikke gjenta samme feil der ute som vi har gjort hjemme, og vi har gått så mange runder med produktene våre. Forestillingene hjemme er imidlertid ingen stor risiko, og der sender jeg halvparten av royaltyen fra Dyreparken inn igjen i forestillingen, blant annet 300.000 kroner på kostymene. For å selge 60.000 billetter gjennom sommeren, så er vi helt avhengig av å treffe fullt hver gang, og stadig bli dyktigere og mer spektakulære.
- Hva med den økonomiske risikoen for deg?
— Den er ikke stor, det er andre som investerer. Men det er ikke gunstig for merkevaren om vi mislykkes. Men samtidig så lærer vi av feilene våre. Tegnefilmen fra 2003 var verken suksess eller fiasko. DVD-en solgte mer enn 100.000 eksemplarer og ble solgt til 20 land, men animasjon var ikke veien å gå. Kaptein Sabeltann hører hjemme i en ekte spillefilm. - Hvor mye har du tjent og omsatt? Det snakkes om at merkevaren har omsatt for en milliard.
— Ser du stort på det, så har vi fylt hotellene i juli med mennesker som skal shoppe, spise og transporteres. Da snakker vi store summer. Men det er omsetning for andre. Jeg har omsatt for en del jeg også, men tilbakeført mye for å utvikle konseptet. I 2010 ville jeg lage tv-serie og NRK var interessert. Men vi fikk ikke støtte fra Norsk Filminstitutt eller Cultiva, og vi måtte finansiere 19 millioner kroner selv ved å bruke all likviditeten i firmaet, og ved et banklån. De pengene får vi aldri igjen, men ved å lage serien så klargjorde vi oss for å lage spillefilmene.
- Hvor mye har du selv tjent?
— Vi har solgt 1,3 millioner dvd-er, 1,3 millioner cd-er og 1,3 millioner billetter til forestillingen. I 2005 ble vi et aksjeselskap, men fram til da var driften basert på lisensavtaler med andre produsenter. Da hadde ikke vi omsetning, det hadde andre, som Gyldendal og Grappa musikkforlag. Vi har hatt gode år, men nå er strategien at vi skal produsere alt selv, og har full kontroll før vi skal til utlandet.
- Hva motiverer deg videre etter 25 år? Pengene?
— Vi har et godt liv, og vi jobber og reiser mye. Men penger vil jeg bare ha nok av, det er ikke det som er drivkraften. Jeg er ærekjær på det kunstneriske, og vil alltid at det skal bli bedre. Folkene jeg jobber med er håndplukkede profesjonelle, men mange av dem er også mine beste venner. De er også min motivasjon.
- Hvordan måler du suksess etter 25 år?
— I hvordan jeg fortsatt klarer å engasjere folk. Det er over min fatteevne hvordan vi treffer mennesker i alle aldere: barn som legger seg i kostymet, tenåringer og unge voksne. Barn som har spesielle utfordringer, og barn som synger sangene ute på lekeplassen.
- Men du har møtt motstand underveis?
— Mest de første årene. Det kulminerte i 1995, da jeg forlot Dyreparken.
- Hva gikk galt den gang?
— Det handlet om opphavsrett, samtidig som at Dyreparken skulle på børs. Derfor trengte de en skriftlig avtale med meg, som jeg var helt enig i. Så kom det inn nye folk, og de ville ikke ha den avtalen. Jeg skrev Kaptein Sabeltann på fritida, ikke som ansatt i Dyreparken. I etterkant har Reidar Fuglestad fått lese den avtalen, og han sa at dersom han var direktør da så hadde det ikke blitt konflikt. Avtalen var altfor gunstig for Dyreparken. I ettertid er jeg glad for at jeg ryddet opp og sitter med alle rettighetene, slik at når vi nå skal ut i verden, så må alle forhandle direkte med meg.
- Hva åpnet for at du kunne komme tilbake?
— Jeg fikk masse tilbud fra kommuner som ville ha attraksjonen hos seg. Både på Østlandet og Sørlandet. Og jeg sa at jeg aldri ville komme tilbake til Dyreparken. Det følte jeg sterkt og inderlig. Men etter nye forhandlinger så fikk jeg det mye som jeg ville. Det beste stedet å spille Kaptein Sabeltann var jo i Kjuttaviga. Etter at Reidar Fuglestad kom inn i 2000 så har vi hatt et fantastisk samarbeid. Jeg var alltid veldig glad i Dyreparken, og det var en kjærlighetssorg.