I mørket i et stille villastrøk i Lillesand venter seks politifolk. Klokken er like før fem om morgenen. De skal hente en tiåring, som har bodd i Norge i syv år, og familien hennes. I dag skal de returneres til Jemen.
Politiet går inn døren med et norsk flagg i vinduet og opp trappene til leiligheten. Fotografen og jeg går ut av bilen, følger etter. Det er mange måneder siden BT ba om å få være med når PU skulle uttransportere en barnefamilie. Nå er det endelig gått i orden, og jeg tar for gitt at de har valgt en sak der de vet alt vil gå etter planen.
Lite gikk etter planen.
Hentes på skolen
Politiet beveger seg først fra rom til rom med lommelykter, men skrur til slutt på lyset. Familien er borte. Men tingene deres er her. Politiet kjenner på sengene. Kalde. Om de har stukket av, har det skjedd i går kveld. Har noen varslet familien? Jeg mistenker straks en dame fra mottaket. Politiet mistenker sikkert journalisten.
I over to timer sitter vi utenfor huset og venter i tilfelle familien dukker opp. Naboene stirrer på de store minibussene med sotede vinduer når de henter avisen.Klokken halv ni bestemmer politiet seg for å reise til skolen. Om ikke eldstejenta dukker opp der, kan de anta at familien har gått i skjul. Men hente jenta på skolen? Har ikke politiet sluttet med det? Jeg har hørt om tilfeller for noen år siden som endte med hyl, skrik og vettskremte klassekamerater.
I det grå regnet går politiet inn på Borkedalen skole mens vi venter i bilen. Det har nettopp ringt inn til første time da læreren går bort til Shaimaa.
— Jeg må snakke med deg, sier han til femteklassingen.
Hun er akkurat i gang med en kartleggingsprøve i norsk, men blir med til rektors kontor. Der inne venter de to sivilkledde politimennene.
Ingen hadde sladret om at familien skulle hentes. De var hos venner. De hadde drukket te og skravlet kvelden før, og overnattet. Om morgenen gikk mor på jobb i mottakets barnepark. Så ringer politiet fra skolen.
En brun hund fra Ikea
En kvinne med hvit hijab og svarte støvler kommer gående bak bilen jeg sitter i. Tunge skritt og blikket ned. Jeg skjønner med en gang at dette er Shaimaas mor, Afran.
Politiet kjører mor og datter hjem for å pakke. De forteller mor at de har med en journalist og en fotograf. Det er helt opp til henne om vi får bli med inn. - Hjertelig velkommen, sier hun, ser på meg og nikker.
I mer enn ti år har jeg jobbet med innvandring, flere år på asylmottak. Jeg har skrevet doktorgrad om asylpolitikk og skrevet hyppig om innvandring for Bergens Tidende. Men der jeg er nå, i det innerste og mest brutale i norsk innvandringspolitikk, har jeg aldri vært.Vi går inn, og det første jeg ser er et kosedyr på sengen til femåringen i familien. En brun hund fra Ikea, identisk med min femårings kjæreste eiendel.
Shaimaa kaster seg hulkende i sin seng. Hun ligger noen minutter, før hun setter seg med ipaden. Først i sengen, så ved kjøkkenbordet. En politimann er hele tiden ved siden av henne.
Far er borte
Mor pakker ned syv år i Norge i fem bager og noen poser. Afran jobber bestemt og rolig, og jeg tenker at hun er i sjokk. Senere forstår jeg at hun har vært forberedt på denne dagen. Hun vet nøyaktig hva som skal være med til Jemen. Pynten på veggene skal bli. Klærne skal med. Hun er i tvil om en julekalender, men legger den til slutt ned i en pose.
Alt går så fort. Jeg blir stresset. Hun må ikke glemme kosehunden. Politiet forklarer rolig at de ikke har så god tid. Politiet har et problem: Hvor er far?
— Jeg vet aldri hvor han er. Ikke i går, ikke i dag, sier mor.
På under en time blir hjemmet til et Pompeii. Klesvasken henger igjen. Maten i skapene. Godteriskålen på stuebordet. Endelig henter mor kosehunden og en sutteklut. Jeg puster lettet og går ut.Shaimaa nøler med å forlate huset. Hun står lenge i gangen, med skinnjakke og gummistøvler. Til slutt setter hun seg med moren i en av de to store minibussene. De reiser for å hente de to minste barna, gutter på to og fem år, som fortsatt er der familien overnattet.
Politiet blir stående utenfor huset der de har vært passet. De venter på mer informasjon fra etterforskere i Politiets utlendingsenhet (PU) om hvor far kan være. De venter også svaret fra Utlendingsnemnda: Om de ikke får tak i far, skal de sende ut mor og barn uten ham?
Jeg tenker at de bruker dette som en trussel for å presse mor til å si hvor far er. At de kjører til Trandum, mottaket der utlendinger holdes innelåst frem til de sendes ut av landet, men at de utsetter reisen mens de leter etter far. Eller tenker de faktisk å sende ut denne kvinnen — som også er gravid - uten at far i familien er med?
En venn griper inn
Jemen har vært i en borgerkrigsliknende tilstand i flere år. Siden opprørere tok kontroll over hovedstaden i september, har landet vært svært ustabilt. I år som i fjor kåret World Economic Forum Jemen til landet med størst kjønnsforskjeller. Kvinners grunnleggende rettigheter blir systematisk krenket.
Når mor får høre at de kanskje blir sendt ut uten far, ringer hun for å overbevise ham om å melde seg: Han kan ikke forhindre at familien blir sendt ut ved å gjemme seg. Men han legger på, forteller hun.
Politiet har latt femåringen få «kjøre» politibilen mens de venter på telefonen fra UNE. Plutselig kommer en stor, hvit Mercedes i full fart opp bakken. Den parkerer bak politibilene, slik at den sperrer begge inne. Ut kommer en pent kledd kvinne på høye hæler. Hun ignorerer politiet og går bort for å snakke med mor.
Snakk om stil! Det er den tøffeste asylbarnprotesten jeg noen gang har sett. Men hjelpe meg, hva skjer nå, tenker jeg.
Politifolkene rister litt på hodet, men er helt rolige. Det går flere minutter før lederen for aksjonen går bort til kvinnen:
— Du kan stå der du står nå, men når jeg sier du skal flytte bilen, så flytter du den. Dette gjør situasjonen verre for familien.
Eieren av Mercedesen er en nær venninne av mor.
— Dere har verdens verste jobb. Dere sender ut feil folk. Dette er fine folk. Hvorfor sender dere ut disse, mens kriminelle får bli? sier hun.
Med varm, men myndig stemme sier politilederen at hun må flytte bilen. Nå.
Turen til Trandum
På turen til Trandum får jeg sitte i minibussen med familien. Hittil har jeg ikke sagt et ord, men stått i bakgrunnen og sett på. Den fem timer lange bilturen blir annerledes. Jeg lurer på om jeg er uprofesjonell da jeg mot slutten av turen synger «Hjulene på bussen» med femåringen for å roe ham ned. Men mor er helt ferdig. Gutten begynner å krype rundt uten sele i baksetet. Han virker hyper. Jeg får senere vite at han har spesielle behov.
Shaimaa snakker om venninnene sine på skolen, om å sykle, om å spille fotball og om sangen klassen hennes har laget. Jeg er livredd for å si noe feil. Etter noen timer drister jeg meg til å spørre om hun fikk sagt ha det til vennene.
— Nei. Jeg tror ikke de har merket noe. At jeg har reist, sier hun.Vi snakker om at hun kan holde kontakten på Snapchat, og hun vil gjerne gi beskjed til dem i kveld. Jeg banker på vinduet til politiet i forsetet og stiller det absurde spørsmålet: - Eh, er det internett på Trandum?
Nei, det er ikke internett på Trandum. Politiets utlendingsinternat på Trandum er det nærmeste man kommer et fengsel. Det ligger ved enden av rullebanen på Gardermoen, i et gammelt militært område.
Selv om jeg bare er en tilskuer, føler jeg meg rufsete og bortkommen når vi kommer inn. Men det er bare familien som låses inne for natten.
- En veldig trist dag
Klokken fire neste morgen møter vi de fem politifolkene som skal følge familien til Jemen. Utsendelseslederen Ramzi Gamal går for å vekke familien og fortelle dem at de skal sendes ut om noen timer, uten far.
— Jeg har en datter som er like gammel. Dette er vanskelig, sier Gamal.
Bra, tenker jeg. Et menneske med ektefølt omsorg skal følge Shaimaa til Jemen.
Mor har ikke spist siden tidlig i går. Hun tar et glass melk.
— Jeg er veldig trist, sier hun da en politikvinne forteller at det er lurt å spise. Hun har en lang dag foran seg.
På Gardermoen kommer familien inn på flyet før de andre passasjerene.
— Jeg savner pappa, er det første Shaimaa sier til meg på flyet.
Han kommer nok etter, tenker jeg, men sier det ikke. PU er fast bestemt på at han også skal tilbake til Jemen. Spørsmålet er bare når.
— Hvorfor kan dere ikke følge oss helt til Jemen? spør hun.
Jeg kan ikke fortelle henne sannheten. Politiet er redd for at det skal skjære seg med politiet på flyplassen i Sana’a om vi blir med.
Samling i Amsterdam
Men det er heller ikke trygt for oss å følge dem helt hjem. Reiserådene for Jemen er klare: Ikke reis inn. Er du der allerede, reis ut. Kidnappinger av vestlige turister er utbredt. Derfor skal vi fly med familien til Amman i Jordan, men ikke lenger.
Shaimaa er i godt humør på flyturen til Amsterdam. Om turen til Jemen blir fin, er det bare en fordel for henne, men det gjør vondt å holde en lett og lystig samtale.
Hun forteller om hver båt og hvert hus hun kan se, og roper begeistret når hun ser en fotballbane.
— Jeg tror det er en skole, sier hun.
Shaimaa får en ekstra boks med frokost av flypersonalet, for hun synes det er så godt. Mor er bare stille.
I kjelleren under taxfreeområdet på Schiphol flyplass i Amsterdam ligger et deportasjonssenter der migranter som skal tvangsreturneres, venter før avgang. Vi skal være i en celle der i tre timer før flyet til Amman tar av.
En høy, lys politimann møter oss ved flyet og kjører oss til senteret. Hele Trandum-området var så mørkt og ubehagelig. Her er det lyst og avslappet. Jeg hadde trodd det skulle virke kaldere og mer industrielt: Dette er drivverket i Schengens retursystem.Dørene til cellene står åpne, på gulvet sitter «deportees» — de som skal sendes ut. I gangene vrimler det av slike høye, lyse politimenn. Man skulle tro de ble laget på en egen fabrikk.
Ventecellen vår minner mest om en helsestasjon. Sterile møbler og leker på gulvet. En politimann stabler et bord i vinduskarmen slik at Shaimaa skal få ladet ipaden sin i en høythengende stikkontakt.
Angeren
Mens barna leker, sitter mor og jeg og snakker om hvordan livet i Jemen blir. Shaimaa virker nærmest som en guttejente. Hun er fri og tøff. Den som klatrer høyest i trærne og titter ned på guttene i klassen som bare kom halvveis.
I Jemen kan hun ikke sykle. Hun kan ikke spille fotball. Hun kan ikke leke ute. Hun må gå med hijab, og kanskje enda mer tildekket. Det siste snapper Shaimaa opp.
— Er det sant? spør hun mor, som nikker.
— Nei. Nei, nei, nei, nei, nei, gjentar Shaimaa.
Jeg spør mor hva hun tenker om at mannen hennes gikk i skjul.
— Jeg tenker ikke på ham, sier hun.
Det er noe helt annet som plager henne når hun sitter i ventecellen på Schiphol: For et par år siden vurderte hun å reise frivillig tilbake. Da hun fikk høre at de kunne ha mulighet for å få opphold fordi Shaimaa hadde bodd så lenge i Norge, trakk hun søknaden om hjelp til å reise.
Det er det hun plages av nå: Hun kunne reist hjem med rundt 100.000 kroner i returstøtte.
— Med respekt, sier hun. Ikke med fem politifolk som eskorte.
Den store nederlenderen som passer på familien, begynner plutselig å snakke til meg.
— Dette er den verste delen av denne jobben. Å sende ut familier, sier han.
En mild, uniformert bamse, som rister på hodet når jeg forteller at familien har bodd i Norge i syv år.
Farlige Jemen
På neste fly er familien tydelig slitne. Mor blir mer apatisk, de minste mer aktive. Politiets jobb skal være å følge dem trygt til hjemlandet. I praksis er de barnevakter for de små, som løper, herjer og forsøker å tøye politiets grenser.
BTs fotograf Bjelland viser meg avisen vi fikk utdelt på flyet. To politi og en sivil ble skutt på flyplassen i Sana’a i går, leser jeg. Vet politiet dette? Er det vanlig å uttransportere familier til flyplasser der opprørsstyrker skyter på politiet?
Lederen for uttransporten, Ramzi Gamal, har allerede fortalt at flyplassen i Sana’a er «veldig spesiell» og det stedet han liker minst å reise til. Den er verre enn Kabul. Verre enn Bagdad. Diskré viser jeg ham avisen. Han leser teksten to ganger før han ser opp og sier:
— Denne kjente jeg stakk litt. Den flyplassen er ustabil.
To ting liker han dårlig: At dette skjedde i går. At opprørerne skal ha gått inn på fly for å ha «sikkerhetskontroller». Det er åpenbart at politiet som fulgte Shaimaa og familien til Jemen, ikke vet at opprørere holder til på flyplassen. De er tydeligvis ikke kjent med at urolighetene i Sana'a har eskalert.
Flyplassen i Sana’a har vært delvis kontrollert av opprørsstyrker siden 24. september. Det har vært flere angrep på den militære flyplassen, som ligger i forlengelsen av den sivile. 5. november ble den utsatt for granatangrep.
Da vi lander i Amman onsdag kveld, tar Gamal opplysningene så alvorlig at han ringer til PU i Norge for å få råd.
Vi blir nødt til å forlate flyplassen før vi vet hva PU svarer. Det blir en kort avskjed med en sliten familie. Det siste vi ser er to smågutter som baser på gulvet, mens Shaimaa og mor sitter tause på en benk.
Det siste bildet
Klokken 05:36 våkner jeg av meldingen fra Gamal: «Familien er nå ankommet Sana’a. Turen gikk fint, merket ikke noen utfordringer med sikkerheten på flyplassen». Tvangsreturen var vellykket.
Hjemme i Norge får jeg kontakt med far i familien. Han er fortsatt i skjul. På spørsmål om hvorfor han ikke meldte seg så han kunne være med familien til Jemen, svarer han at noen vil drepe ham der. Han har ikke tenkt å reise frivillig.
Han sender meg et bilde av femåringen som står i en sofa i Jemen. I hånden holder han ikke kosehunden, men en kalasjnikov.