Legen fra Kristiansand har engasjert seg i kampen mot vold og tortur. Det er farlig i et land som Kenya.Nå er ektemannen blitt statsråd. Det er ikke ufarlig, det heller.— Vi må ta masse forholdsregler. Jeg kikker meg over skulderen hele tiden, sier Ling Merete.Hun innrømmer uten blussel at hun er redd. Mest for de fire barna i alderen 6-19 år. Men også for ektemannens og sitt eget liv.Hun har mektige motstandere, selv om diktatoren Daniel Arap Moi mistet makten ved årsskiftet.I årevis er hun blitt trakassert. Beskyldt for regjeringsfiendtlig virksomhet og truet med utvisning og tap av lege-lisens. De har skygget henne og kommet med dulgte drapstrusler. Hun er blitt telefonavlyttet, både brev og epost blir ulovlig sensurert. Juleposten fra Flekkerøya ankom ved påsketider.I dag er Ling Merete sjefslege for alt FN-personell i Øst-Afrika. Mannen Mukhisa Kituyi er handels- og industriminister i president Kibakis nye og demokratisk valgte regnbue-regjering.To bevæpnede politifolk følger ham over alt. Både sjåføren og livvakten er utstyrt med pistoler. Langs gjerdet rundt huset deres patruljerer tre politifolk med automatvåpen.Ikke uten grunn: For noen år siden tok en gjeng bevæpnede menn seg inn i huset. En av sønnene, den gang fem år, ble snittet i hodet med en machete. Fysisk var ikke skaden alvorlig, men han fikk arr på sjelen sin.I fjor vinter ble Mukhisa angrepet med sverd av politiske motstandere. Han klarte selv å slå ned anføreren. Vaktstyrken holdt de andre femti i sjakk. Uker før ble han forfulgt av politiet - trolig på bestilling fra politiske motstandere - og flere ganger beskutt under den ville biljakten.Ektemannen skifter stadig biler. Han starter aldri hjemmefra på samme tidspunkt. Sjåføren kjører aldri samme ruta til kontoret i sentrum. Det gjelder å være uforutsigbar.- Når vi snakker sammen i mobilen, sier vi aldri hvor vi er, hvor vi skal, eller på hvilket klokkeslett vi kommer hjem. Vi vet at telefonene våre blir avlyttet.Ikke så rart at hun stadig kikker seg over skulderen.Ling Merete Andersen ble født av misjonærforeldre i Hong Kong for 42 år siden. Sin aller første erfaring med Afrika fikk hun som 16-åring, da foreldrene flyttet til Durban i Sør-Afrika. Det var i 1977, året etter Sowetho-opprøret, da apartheid-regimet drepte 600 svarte borgere. Samme året hadde hun orkesterplass til en historisk begivenhet. Legestudenten Steven Bieko ble funnet død i fengselet, etter torturskader. Bieko ble martyr, både for apartheidstaten og legestanden. Etter torturen, dagen før han døde, erklærte to hvite leger ham for transportdyktig. I lasterommet på en politibil ble han fraktet mer enn tusen kilometer - bevisstløs og døende, uten legetilsyn.Kanskje var det der og da at opprørsspiren i Ling Meretes hjerte fikk næring og vekstvilkår?Få år senere var hun selv legestudent, ved Universitetet i Bergen. Der traff hun kenyaneren Mukhisa Kituyi. Den unge opposisjonspolitikeren måtte flykte fra hjemlandet og fikk Norad-stipend for å studere sosialantropologi. Familien har bodd i Kenya siden 1989. De første årene var hun sykehuslege, så privatpraktiserende - før kampen mot vold og tortur ble heldagsbeskjeftigelse.Hun grunnla IMLU, Independent Medico-Legal Unit, et nettverk av fagfolk som kjemper mot tortur. Nå klarer IMLU seg uten henne i det daglige, men hun er engasjert og inspirert styreformann for organisasjonens flere hundre ildsjeler.I flagrende gevanter ankommer hun IMLU-senteret. En halv time forsinket - uten å unnskylde seg - Ling er i ferd med å bli hvit afrikaner. Hun er skrubbsulten etter en hektisk dag, hiver innpå en banan og skiver med brunost mellom spørsmålene.I raske riss redegjør hun for utviklingen fram til dagens situasjon.Arbeidssituasjonen er blitt langt bedre for staben. IMLU er akseptert. Fengselsbesøkene er faste og rutinemessige. Tidligere kunne de bruker dagevis på å krangle seg inn til en fange.- Den første tiden sto sikkerhetspolitiets bil utenfor porten. Ikke ett eneste torturoffer turde nærme seg oss. Senere plasserte de en politimann i sofaen ved resepsjonen. Vi prøvde å kaste ham ut, men forgjeves. Han satt der i dagevis, til skrekk og advarsel. Det ble smått med klienter i den tiden, men vi fant jo andre utveier og møtesteder, sier Ling Merete.- Men torturen fortsetter?- Ja, i omtrent samme omfang som tidligere. Politiet skyr fortsatt ingen midler for å få folk til å tilstå. Fengselsfolk, militære myndigheter og etterretningsorganer driver systematisert vold og tortur. Men IMLU har effekt, de vet at vi vokter dem. De lar altså ikke være å torturere. Men de bruker nye metoder som setter færre spor, fortelle Ling Merete.I sommer besøkte hun Stiftelsen Arkivet i Kristiansand, og så på det tidligere Gestapo-hovedkvarteret som er gjenoppbygd i kjelleren. For henne er det ikke historie, men nåtid.Hun tar oss med til Nyayo House - Tinghuset - i Nairobi sentrum. I kjelleren under den digre skyskraperen hadde politiet i all stillhet rigget til celler og torturkamre.- Her foregikk det grov og systematisk tortur i en årrekke. De fleste ofrene var politiske opposisjonelle. En av dem var opposisjonspolitikeren Koigi wa Wamwere. Å ytre uenighet med den tidligere presidenten ble betraktet som landsforræderi. Det kunne koste deg store kvestelser, eller livet.I dag står de små cellene tomme. Strømmen er kuttet, vi famler oss fram i lyset fra lommelykta som Ling har i håndvesken sin.Redselshistoriene fra kjellercellene er mange. Politiet pumpet inn vann på cellegulvet, slik at fangene ikke kunne legge seg ned på betongen. Det ble blåst inn varm damp, slik at fangene nesten ble kokt.- 900 fanger som skal ha sittet her, har vi hittil registrert. Ikke alle tilfellene er like godt dokumentert. Politiet har ryddet godt opp etter seg. Ingen av dem er forflyttet eller straffeforfulgt etter at skandalen ble avdekket. Politifolkene dekker hverandre, og jeg tror det blir vanskelig å finne dokumentasjon på ugjerningene. Jeg er pessimist, sier Ling.Men det betyr ikke at hun gir seg.Det er en god start at cellene står urørt. Arealet trengs til parkeringsplasser, slik det opprinnelig var. Men den ansvarlige ministeren har bestemt at de skal bli stående i påvente av planene om et museum eller dokumentasjonssentrum.- Vi har hatt små samtaler om et samarbeid mellom oss og Arkivet. Det er en spennende tanke, ikke minst fordi vi kunne dokumentere at historien gjentar seg. Torturen fra krigens dager i Kristiansand var ikke en engangsforeteelse. Det samme skjer i dag, bare langt unna sørlendingenes hverdag og virkelighet.Hun tror det vil ta mange år før et samarbeid med Arkivet blir formalisert. Det skyldes flere forhold. Blant annet stor uenighet blant de mange hundre ofrene. De fleste mener det viktigste er å få erstatning og oppreisning. Og å få stilt de ansvarlige til doms. Så får dokumentasjon og utstillinger komme etter hvert.- Det er et synspunkt man må ha respekt for. Dessuten er menneskerettighetsarbeid nokså eksplosivt i Kenya - det gjelder å trø varsomt og være tålmodig, sier Ling Merete.Hun forteller at torturen antar mer sofistikerte former, for at IMLU og andre menneskerettighetsorganisasjoner ikke skal oppdage den. Elektrisk tortur blir stadig mer utbredt - særlig overfor politiske eller fine ofre - den setter få spor.Men Ling Merete og IMLU setter inn mottrekk. De arrangerer kurs. For å lære leger å se og dokumentere slike skader. For jurister, slik at de skal forstå obduksjonsrapporter og legespråk. For dommere, så de skal kunne vurdere medisinsk dokumentasjon av voldtekter og sex-tortur.- Vi har vært flinke til å spre kunnskap. Nylig laget vi en lærebok i rettsmedisin, den brukes på universitetene. Vi har betydelig gjennomslagskraft fordi vi har høy kompetanse og integritet. Det er venteliste på kursene våre, og de er en viktig del av det holdningsskapende arbeidet vårt.Det er det nærmeste Ling Merete kommer et kompliment fra det offentlige.Men hun forteller frydefullt, at da riksadvokaten ikke ble invitert på siste kurset - da ringte han personlig og nærmest krevde plass for en del av staben sin.Overfor småkriminelle fattigfolk er torturen fortsatt åpenlys og rå. Det er dokumentert at politiet har hengt en kriminell opp i et tre i nærmeste park. Og gått løs på testiklene med tang. Akkurat slik gestapistene på Arkivet gjorde for seksti år siden. Forskjellen er at i Kenya reagerer de færreste på overgrepene.- I vårt arbeid er det et hovedproblem at vold og turtur har bred, offentlig aksept. Folk ber politiet banke tyver og kjeltringer skikkelig opp.Eller de gjør det selv.I Nairobi hersker gatas parlament. En lommetyv som blir tatt på fersken, får dommen på stedet. Folk - gjerne i dress og slips - legger fyren i bakken og sparker ham. I beste fall helseløs, i verste fall til døde. Det er vanskelig å begripe. Jeg tror ikke kenyanere er verre eller bedre enn nordmenn. Men de har en annen historie. En annen hverdag og virkelighet. En tilværelse preget av nød, fattigdom og kriminalitet. Og gjerder, murer, stålporter og piggtråd, som beskytter de priviligerte. Forskjellene og urettferdigheten klorer deg på øye-eplet, og er nok en av årsakene til folks brutale holdninger. I Nairobi er virkeligheten brutal.Det fins eksempler på at arbeidsgivere avleverer tre-fire ansatte på politistasjonen. Med beskjed om at en av dem har begått underslag. Sjefen ber politiet finne ut hvem, og sper kanskje på med en liten bestikkelse for at politiet skal gjøre skikkelig arbeid. Det gjør politiet. Den torturerer fram en tilståelse, raskt og effektivt.- Folk flest synes å mene at det er tilpass. De eneste gangene vi opplever avskyreaksjoner fra allmuen, det er når vi klarer å dokumentere at åpenbart uskyldige mennesker er blitt ofre for torturen.Ling Merete har en lang vei å gå i kampen mot tortur og for menneskerettigheter.- Er det omkostningene verd?- Det offeret kunne vært min mann. Det var tanken i hodet mitt, da engasjementet startet. Han levde farlig, han stod på president Mois dødslister. Hvordan kunne jeg forvente at andre skulle hjelpe meg i en kritisk situasjon, hvis jeg ikke brydde meg? Men det er viktig å si at jeg ikke ser meg selv i den helterollen som mange prøver å tegne. Fortsatt er jeg jo bare en liten allmennpraktiserende doktor, men jeg har lært mye spennende underveis. Jeg har nok vært mer dumdristig enn modig. Men sta er jeg, og jeg har en jobb å gjøre. Så får jeg tenke etterpå.- Dere har tenkt underveis også?- Da vi ferierte hos mormor og morfar på Flekkerøya for tre år siden, var vi slitne alle sammen. Barna ba om å få bli i Norge. Minstemann Thor Masalule tør aldri gå aleine utenfor porten her hjemme i Nairobi. Han leker med politifolkene våre og seksåringen kan demontere et Kalashnikov-gevær på sekunder. Alt er annerledes på Flekkerøya. Det er klart det var tankevekkende da han lykkelig forsvant på sparkesykkelen sin - uten at det uroet oss det aller minste.De drøftet mulighetene for en nytt og tryggere liv i Norge. Mukhisa måtte tilbake. Han har ambisjoner om å få hjemlandet sitt på fote. Mor og barna kunne bli. Men de valgte å holde sammen - i Kenya.- I motsetning til kenyanere flest, har vi valgmuligheter. Jeg får nok høre det senere, hvor mye galt jeg har valgt. Foreløpig er de ikke voksne nok til å se at vi har hjulpet mange. Jeg tror kanskje de må bli foreldre selv, før de kan forstå de valg vi gjorde. Det er for neste generasjon kenyanere vi arbeider. Vi lever farlig, men tar ikke ekstra risiko. Likevel kan vi vurdere feil, og da kan vi neppe forvente noe amnesti fra bana våre.Den eldste av dem tar eksamen i disse dager, og har slått fast at han vil flytte. Til et trygt land, der ingen kjenner mor og far.- Barna må få lov til å gi uttrykk for hvor vanskelig de har funnet valgene våre. Hun vet de kunne ha levd enklere liv, andre steder. Samtidig har de fått kunnskaper og en ballast som få er forunt.- Selv om de kan være kritiske til valgene, vet jeg at de beundrer innsatsen Mukhisa har gjort. Tross omkostningene. De er stolte av sin far.- Og av sin mor?- Det sier de ikke til meg.Sier Ling Merete. Hun vil ikke være helt. Hun har nok hørt fabelen om myrsnipa.Jeg tror de er stolte av henne.Det er verken farlig eller straffbart.Ikke engang i Kenya.Men det har altså sin pris.