Ordfører i Søgne, Eli Løite, reagerer en smule på min bruk av ordet gratispassasjer i en kronikk sist lørdag, og etterlyser et minimum av innsikt siden jeg tør å titulere meg samfunnsviter. Personlige karakteristikker til side, påstanden om at samfunnsvitere er i ferd med å bli et problem for utviklingen, samt relativt sensasjonelle opplysninger om at også Søgne-folk betaler inngangsbilletter og bompenger og at Søgne ligger ved kysten, så er jeg ikke helt sikker på hvem som utviser manglende innsikt. Begrepet gratispassasjer er et begrep som er godt faglig begrunnet og studert, og også et vanlig begrep i mye av den opplyste politiske debatten om dagens kommunestruktur. Jeg kan for eksempel henvise Løite til et par sentrale offentlige dokumenter som Christiansen-utvalget (NOU 1992:15) som omhandler kommunestrukturen, Oppgavefordelingsutvalget (NOU 2000:22), og Storbymeldingen (St. meld. Nr. 31 2002-2003). I alle disse behandles både begrepet og problematikken det beskriver utførlig. God lesing.Samtidig leser Løite inn noen meninger i det jeg skrev som jeg helst ikke vil stå for. At kommunestrukturen er uhensiktmessig — blant annet i Kristiansandsområde eller Agderbyen - betyr ikke at jeg absolutt vil ha kommunesammenslåinger. Kommunesammenslåing vil først og fremst ha positive gevinster ved at små kommuner, det vil si dem under 5000 innbyggere, kan ta ut noen stordriftsfordeler. Flere forskningsprosjekter påviser at det er lite å hente av gevinster ved å øke kommunestørrelsen ut over 5-10000 innbyggere. Slik sett er størrelsen på både Søgne, Songdalen og Vennesla antakeligvis økonomisk mer fornuftig enn Kristiansand. Kristiansand er såpass stor at det i mange tilfeller kan være sannsynlig at man strir med stordriftsulemper. Å slå alle kommunene sammen til en enda større kommune vil bare forsterke eventuelle stordriftsulemper.Det debatten bør dreie seg om er hvordan man kan få til en politisk styring på tvers av kommunegrenser, spesielt der kommunegrensene krysser det vi kan kalle funksjonelle grenser. En funksjonell grense går der man for eksempel har et naturlige felles arbeidsmarked, noe som også krever en felles infrastruktur. Begrepet Agderbyen henspeiler på en slik funksjonell region der kommuner fra Søgne (kanskje også Mandal) til Lillesand (kanskje også Grimstad) inngår. Det er denne regionen man få til å fungere. Aller helst ved at man beholder de alle de positive sidene som finnes i mindre kommuner, utnytter stordriftsfordeler der det er mulig og unngår stordriftsulemper.Det blir ingen lett diskusjon. Men kanskje den blir lettere uten samfunnsvitere.