VENNESLA: — Da jeg fikk se bilde av meg selv etter ulykken, kjente jeg nesten ikke meg selv igjen. Jeg trodde det var Henrik det var bilde av, sier Glenn Hornnes Reinhardtsen.- Jeg var helt opphovna. Jeg så fæl ut, sier kameraten Henrik Mortensen Bru.Snart ett år etter fyrverkeriulykken i Vennesla har de to kameratene for lengst fått synet tilbake og ansiktet er operert. Men Henrik har mistet 50 prosent av synet på venstre øye og 30 prosent på det andre. Han venter nå på en operasjon som skal bedre synet. Da skal han transplantere ny hornhinne.Begge guttene har vært gjennom flere operasjoner.De to har fremdeles arr i ansiktet og kruttskader i ansiktet. De vil være der for resten av livet.Alt startet litt før kl. 22.00, 31. desember i fjor. Guttene stod med en udetonert, hjemmelaget bombe framfor seg. Som guttene ikke hadde fått til å virke.- Den eksploderte, sier Glenn.- Jeg husker nesten ingen ting. Bare at lydene forsvant, sier Henrik.- Det gikk så fort. Alle lydene forsvant og jeg kunne ikke se noe. Vi kunne ikke rope etter hjelp heller, for vi hørte ingen ting, sier Glenn. Tenkte på foreldrene
Noe av det første guttene tenkte på da ulykken skjedde var at nå ville foreldrene bli sinte.- Det første jeg tenkte var at nå blir mamma sur. Og så tenkte jeg at nå har jeg «drete meg», sier Glenn.De to skulle feire nyttår hjemme hos Glenn. Inne satt Glenns mor, Margrethe Hornnes. Mens de to guttene fikk hjelp av en nabo, fikk hun høre om ulykken av en jente i nabolaget.- Da jeg kom til naboen, stod Glenn ved vasken og Henrik ved badekaret. Da Glenn snudde seg mot meg, begynte jeg bare å skrike. Han var full av krutt i ansiktet. Det var et helt grotesk syn . Det var blod og det var skinn som var vrengt av. Det var ganske tøft for de som var med og hjalp dem, sier Margrethe Hornnes.- Henrik sa: «Du må si unnskyld til mamma», forteller hun.De to guttene var sterkt forbrent. Øyebryn og øyelokk var svidd vekk- Jeg kunne se bitte litt. Så limte øyene seg bare igjen. De neste dagene kunne jeg ikke se noe, sier Glenn.Når nyttårsfeiringen starter igjen om en uke, blir den feiret uten fyrverkeri.- Jeg gleder meg ikke til nyttårssmellene, sier Margrethe Hornnes.Som lurer på hvor mange ulykker som skal til før det blir slutt på at privatpersoner kan bruke fyrverkeri.- Det burde vært organisert av det offentlige. Slik det er i andre land og slik det blir gjort på 17. mai, sier hun. Tilbake på skolen
Det var først utpå formiddagen 1. nyttårsdag at mødrene til guttene fikk vite at de to ville klare seg. Da lå de i Arendal.- Det var helt grusomt å gå og vente. Frampå formiddagen kom det en lege og sa at synet var reddet. Det var noen grusomme timer fram til vi fikk den beskjeden, sier Bente Iversen.- Glenn grudde seg veldig til å se seg selv i speilet. Vi begynte på lang avstand og flyttet speilet nærmere og nærmere, sier Margrethe.- Jeg så ikke så mye første gang, men jeg husker at øyebryn og øyevipper var borte. Det var det verste, sier Glenn.Han var tilbake på skolen i februar. Henrik var ikke tilbake før i april.- Det var litt ubehagelig. Jeg følte at alle så på meg. Men nå er det veldig greit, sier Glenn.Han var tydelig preget av ulykken da han kom på skolen igjen.- Jeg hadde jo vaselin i fjeset, så det var ganske tydelig hva som hadde skjedd.Glenns mor hadde allerede snakket med klassen før sønnen kom tilbake. Hun hadde fortalt hvordan han så ut og hvilke skader han hadde fått.For Henrik har veien tilbake til et normalt liv vært lenger. Etter seks uker på sykehuset i Skien kom han hjem igjen. Da måtte han ha undervisning hjemme før han kunne begynne på skolen igjen.- Det var i hvert fall bedre å gå på skolen enn å ha undervisning hjemme, sier han. Fremdeles merket
De to guttene har vært innom fem sykehus etter ulykken. Begge to har fremdeles arr. I januar skal de til Oslo for å få laserbehandling for skadene i huden, hvis skadene blir dekket av trygdeetaten.- Men helt uten arr vil de nok aldri bli, sier Bente Iversen.