LILLESAND : — I dag er det fint å være ålefisker!

Det er stille og vakker septembermorgen i Blindleia. Arild Syvertsen (62), er på vei ut for å dra åleruser. Sommergjestene er reist og de første solstrålene treffer husene i Gamle Hellesund.

Men det er ikke bare idyll å være ålefisker i sommerparadiset.

— Hvis nedbyggingen av strandsonen fortsetter som nå blir det ikke oppvekstmuligheter for ålen. Da må du finne sånne som meg på museum. Jeg tror ikke at neste generasjon kan leve av dette. Det vil bli helt umulig. Fiskeplass etter fiskeplass blir borte på grunn av nye brygger, strender og fortøyningsbøyer.

Det sier den erfarne Høvågfiskeren, som i snart 30 år har fisket ål. På brygga i Sævik ligger båtene hans. De er ikke akkurat noe imponerende syn. En liten tresjekte, en større og sliten plastsjekte og en 15 fots plastjolle som han har lånt av sønnen i dagens anledning. To passasjerer trenger litt plass.

Selv om Syvertsen tror han er blant de siste ålefiskere i Blindleia, er han svært fornøyd med livet sitt.

— Det er et voldsomt fritt og greit liv. Jeg blir ikke millionær av dette, men det har jeg heller ikke behov for. Jeg er min egen herre, og får mye frisk luft. Og om sommeren ser jeg noen pene damer også, ler han fornøyd. Han synes det er gildt når turistene kommer om sommeren, men det er også greit når de drar igjen om høsten.

Arild Syvertsen er et sosialt menneske, liker å prate med folk. Men han trives også godt i eget selskap. Og han nyter å være ute i naturen.

— Spesielt om våren, i april-mai når æren kakler og parer seg og de første ungene er klekket. Da får jeg fred i sjelen.

I løpet av noen morgentimer denne dagen skal Syvertsen trekke rundt 30 åleruser. Vi begynner i Bliksfjorden, og det ser ikke så bra ut. Men i neste ruse er det fem ål, tre store over 200 gram og to små. Dessuten litt småtorsk som straks blir kastet ut igjen. De skal få vokse seg store. Syvertsen er opptatt av å ta vare på natur ressursene.

— Jeg er jo avhengig av det. Det er mange som ikke skjønner sammenhengen i naturen, sier han. Og hytter til en flokk skarv som letter fra en holme.

— De er en pest og en plage, spiser ål og fisk. Det er hundrevis av dem her på fjorden nå, forteller han. Syvertsen er ikke spesielt glad i hobbyfiskere heller, mange av dem går ham og de andre 12-15 lillesandsfiskerne i næringa.

Det ser ikke ut som det blir storfangst. Fangsten varierer fra dag til dag. Det er det som er så spennende. Syvertsen kjører den lille plastbåten innover i Isefjærfjorden. Med store solbrune never trekker han den ene rusa etter den andre. Det er mest små ål, men en og annen nærmer seg kiloen. 40 cm er minstemål for ål. De små veier inntil 200 gram, de over 200 gram er stor ål og best betalt.

— Prisen er gått ned. Jeg fikk ti kroner mer for ålen for ti år siden, forteller Syvertsen. Det er danskene som betaler for ålen. Den samles opp og hentes hver fjortende dag av den danske ålekvasen.

— Hva synes du om at ålen må til Danmark for å foredles?

— Det er ingen avsetning for ål her. Danskene er oppkjøpere og de spiser mye ål. Men det er tyskerne og nederlenderne som er de største forbrukerne. Det hadde vært greit om ålen ble foredlet her, mener Syvertsen.

— Spiser du ål selv?

— Ja, jeg er grusomt glad i ål. Jeg spiser ål som er stekt, kokt, sylta, gorilla og røykt. Jeg røyker selv til husbruk. Etter krigen laget min mor komper med ål i. Det var nydelig, men jeg vet ikke om jeg ville synes det i dag.

Ved nitiden begynner det så smått å bli litt liv i leia. Noen fastboende er på vei ut, et fargerikt par i badekåper og håndklær har hatt morgenbad i Kassenkanalen og et par sportsfiskere prøver slukstanga. Vi drar ut for å dra de siste rusene ved Småholmene i Røynevardsfjorden.

— Dette var en skikkelig en, den største i dag, sier Syvertsen fornøyd. Ålen er på nesten en kilo. Så tømmes rusa og legges ut igjen.

— Det var det! Syvertsen setter kurs mot land og brygga hjemme. På 25-30 ruser har han fått 8-10 kilo ål.