KRISTIANSAND: — Jeg er bare veldig, veldig glad for at vi er i live og at det gikk så bra som det gjorde. Vi hadde veldig flaks i forhold til hvor ille det kunne ha gått, erkjenner Åse Leire.

Vi besøker Åse hjemme på Gimlekollen, bare noen timer etter den dramatiske hendelsen. Hun slapp uskadet fra gårsdagens bilbrann, men tenker mye på hvordan det kunne ha gått, dersom de ikke hadde reagert så raskt som de gjorde.

— Datteren min lånte bilen i helgen, og hun har to små unger. Jeg tenker litt på at det kunne ha skjedd da, og den fæle opplevelsen barna ville fått, sier hun tankefullt.

Sammen med datteren Elisabeth var hun på vei til Arendal i går ettermiddag, men så langt kom de ikke.

— Vi hadde akkurat kommet over Varoddbroa da jeg merket at det var noe galt med bilen. Vi kjørte i 80, plutselig virket ikke speeden og farten var nede i 40 før jeg fikk sukk for meg. Jeg svingte inn på et busstopp og sa til Elisabeth at her er det virkelig noe galt, forteller Åse alvorlig.

— Plutselig virket det som om bilen virket igjen, så vi kjørte videre. Men vi kom vel ikke mer enn 300 meter før jeg merket at noe var steingalt igjen, og Elisabeth sa hun kjente det luktet røyk. Så så vi at det begynte å boble på panseret, og vi heiv oss ut av bilen. Så sa det bare svusj og bilen var overtent. Flammene kom ut fra under bilen, fra panseret, overalt egentlig, og de sto høyt til værs. Det veltet også masse sort røyk ut, forteller hun.

— Når vi kom oss ut av bilen var det masse folk som skrek og hylte at vi måtte løpe fordi bilen kunne eksplodere. Vi løp så fort vi kunne, og ventet egentlig bare på smellet, men det kom heldigvis aldri.

Åse har ikke noe imot å snakke om det som skjedde når hun sitter trygt hjemme i stuen sin. Men når vi tar fram tre store bilder som ble tatt av bilen rett etter at brannen var slukket, rister hun forskrekket på hodet.

— Det er ikke noe hyggelig syn, nei. Jeg merker jeg blir skjelven av å se på dem, innrømmer hun mens hun blar seg gjennom bildene.

— Var du redd?

— Nei, egentlig ikke. Vi skjønte nok ikke hvor alvorlig det var da vi så panseret boble, og vi var jo ute av bilen da den tok fyr. Men vi var veldig shaky etterpå, helt tappet for energi.

Mens vi sitter der kommer mannen Tomas innom og ser på bildene. Han rister på hodet.

— Fy søren, se på det der, utbryter han.

— Den er jo helt utbrent. Jeg er bare glad hun overlevde det der, sier han og kikker bort på Åse.

— Det var utrolig flaks at vi stoppet og gikk ut av bilen. Jeg tør nesten ikke tenke på hva som kunne ha skjedd om vi hadde kjørt videre. Kanskje hadde vi mistet kontrollen på bilen og kjørt inn i andre biler. Eller kanskje vi hadde skapt en kjedekollisjon, sier hun og rister på hodet ved tanken.

Åse skjønner ikke hvorfor ting plutselig gikk så fryktelig galt i går ettermiddag.

— Bilen er bare syv år gammel, og det er jo ikke så mye for en bil. Og jeg hadde den inne på NAF-test for bare to uker siden, så jeg har ikke peiling på hva som skjedde. Til og med brannvesenet var forskrekket og lurte på hvordan dette kunne skje.

Bilen, som var helt utbrent, ble kondemnert på stedet og tauet rett til opphugging.

— Jeg er bare glad vi kom oss ut og at vi er like hele begge to. En bil er jo bare en bil, den er det ikke så farlig med, sier hun takknemlig.

lene.gunvaldsen@fvn.no