— Jeg drømmer om å kunne gå i byen uten at folk snur seg og peker: «Der er mora til Jan Helge fra Baneheia» Jeg ber ikke om medynk eller forståelse, bare om å få være i fred og ikke bli pekt på.Hun er sliten nå, Berit Andersen (42) på Eg. Årene har tatt på krefter og kondis. Men ikke på hennes fighting spirit. Derfor har hun gått ut i radioen et par ganger de siste ukene.- Ja, jeg måtte ta til motmæle, selv om jeg vet at det kanskje er mest fornuftig å ligge lavt i terrenget. Vi har lite å forsvare.Første gang var da ryktene begynte å gå om at Jan Helge var på permisjon. Det vakte reaksjoner at ofrenes pårørende ikke var varslet, han skulle vært observert både på Evje og på Odderøya.- Feil alt sammen, sier Berit.Men det skal vi komme tilbake til.Andre gangen hun lot seg intervjue var i Ukeslutt på NRK sist lørdag, etter debattprogrammet «Standpunkt» der fengselsstraff og hensynet til pårørende var tema.- Først vil jeg si at vår største belastning er det fryktelige Jan Helge har gjort. Tankene på ofrene og deres pårørende plager oss. Konklusjonen i debattprogrammet var at ofrenes pårørende må tas vare på, og det er selvfølgelig riktig. Men jeg skulle ønske at slike debatter kunne foregå på et generelt grunnlag, uten at det hver gang refereres til Baneheia - det river opp i vonde sår. Og til sist ville jeg altså minne om at også gjerningsmennenes pårørende er uskyldige ofre. Mange av dem lider, det fikk jeg erfare i timelange telefonsamtaler etter Ukeslutt-innslaget, sier Berit.Hun sitter hjemme i ei beskjeden loftsstue, i et nyinnkjøpt hus på Eg. På veggen bak henne henger to store portretter i gedigne gullrammer. Jan Helge som ett-åring, ved siden av lillesøster.Da drapene skjedde bodde de i ei blokk noen steinkast unna. Mormor i naboblokka.Så kjøpte de hus og tok mormor med på flyttelasset, hun bor nedenunder. Snart er hybelen i kjelleren ferdig.- Dere vurderte ikke å flytte bort fra Eg?- Fortida ville ha innhentet oss, uansett hvor vi hadde flyttet. Ingen kan rømme fra det vi har opplevd, vi må leve med det. Dessuten har vi alltid hatt det greit på Eg, naboene har ikke ytret et eneste ukvemsord.- Utsikten til Baneheia sjenerer dere ikke?- Det er ikke Baneheia, det er Byskauen. Baneheia er den veien, sier Berit og peker mot det vindusløse skråtaket.- Men vi har aldri vært i Baneheia og skal der aldri mer igjen. Vi rusler rundt i boligområdet, men aller helst søker vi til hytta, sier ektemannen Jan.Og så sier han ikke stort mer.- Jan trekker seg vekk og tier stille. Han har glemt mye og prøvd å fortrenge resten. Det er jeg som snakker, jeg har alltid vært ekstremt sosial og utadvendt. Men de siste årene har jeg blitt nokså stille, jeg også. Unntatt når jeg er sammen med mennesker som jeg er trygg på, sier Berit.Han er fra Evje, hun oppvokst på Eg. De giftet seg i 1982. Etter et kort mellomspill i Kvadraturen havnet hun igjen på Eg. Med mann, sønn og datter. En helt vanlig A4-familie, uten konflikter eller problemer. Han jobbet hos Ole Moe, senere startet han eget transportfirma. Det var et hardt slag da han måtte over på uføretrygd. Sukkersyke gjorde det umulig å kjøre lastebil. Hun hadde praksis fra butikker og isbar, men ble etter hvert ansatt på danskeferga.- Vi hadde ingen bekymringer. De to ungene var sammensveiset og alltid sammen med oss. Jan Helge var rolig, snill og lydig, sier Berit.Hun ante ikke hva som skulle komme.«Lett å lede, snill, lavt evnenivå, barnslig, rolig, hemmet og sjenert» sa de psykiatrisk sakkyndige under rettssaken.Berit Andersen hørte disse ordene. Og alle de andre ordene - hun fulgte saken hver eneste dag i fem uker. Og hver eneste dag fikk hun gitt ham en klem før betjentene førte ham ut bakveien og smekket håndjernene på.Ingenting kan rokke ved det faktum at han er hennes sønn. Og at hun er glad i ham - på tross av hva han har gjort.- Jeg kan ikke gå inn i diskusjonen. Mange vil gjerne diskutere, særlig fulle folk. Men det er umulig. Hvis jeg prøver å forsvare gutten min - et lite menneske jeg elsker - så blir det tatt for at jeg forsvarer hans ugjerninger. Jeg gjør ikke det. Jeg er oppriktig lei meg for at det gikk så galt for Jan Helge, sier Berit.Hun kan ikke huske at han har gjort noe verre enn å gå på epleslang. For henne var han en snill gutt som hun elsket. Og som hun fortsatt elsker, selv etter Baneheia. Det ligger kanskje i morsinstinktet. I alle fall er det ikke så lett for oss andre å begripe. Vi som har lest om udyret og de bestialske detaljene.- Jeg verken bestrider eller forsvarer ugjerningen. Jeg aksepterer at han har gjort det. Men jeg kan ikke fatte at han har planlagt det, jeg tror snarere på omstendighetene. Udyret Jan Helge kjenner jeg ikke, sier Berit.Hun prøver å illustrere det: Da advokat Ben Fegran møtte sin klient like etter pågripelsen, var Jan Helges første spørsmål: «Hvordan har mamma og de andre det?»Mamma hadde det godt. Hun var lykkelig uvitende om hva som skulle komme.Like før hun gikk av jobb på «Silvia Ana» hørte hun i radioen at to unge menn var pågrepet.- Jeg tenkte det var godt å få en løsning på saken. Vi hadde vært inne til avhør hele familien, som de fleste andre på Eg.Det streifet henne ikke at det kunne være Jan Helge.Ikke før hun ble stanset nede på kaia, og kjørt i sivil politibil til hotell Norge.Der møtte hun Jan. Alt var et følelsesmessig kaos.De fikk tilbud om hotellrom mens leiligheten var plombert, men flyttet til familie utenfor byen.Nattesøvnen uteble, de kunne ikke begripe dette ubegripelige.Krisehjelpen hjalp dem ikke.- Men det gjorde politiet! Hadde det ikke vært for Anita Kleveland og Tor Atle Pedersen - to gode mennesker med varme hjerter under uniformen - hadde vi ikke overlevd. De var avsatt til oss i uker, ja, kanskje var det måneder. De hjalp oss med praktiske ting, de gav råd, de orket å lytte på oss. Og de passet på Jan Helges lillesøster i friminuttene på skolen i den første tiden.- Hvordan var reaksjonene fra omverdenen?- Preget av omtanke og medfølelse. Et vennepar stilte spesielt opp - de ringte og kom, hver eneste dag i ukesvis. Folk ringte fra hele landet. En mann tilbød oss ei rorbu i Nord-Norge, om vi skulle ha behov for fred. Blomster kom i lassevis. Jeg har spart på alle kortene, men ikke fått gjort noe med dem ennå. Da vi kom hjem til blokka etter tre uker, kom styret i borettslaget med blomster og gode ord. Ordfører Wallevik skrev brev, presten i Domkirka banket på - selv om vi ikke er kirkegjengere. Vi følte oss ivaretatt og omsluttet, alle skal ha stor takk.- Ingen ubehagelige opplevelser?- Nei, ingen av vond vilje. Ingen anonyme brev eller telefoner, ingen slibrigheter eller sånt noe.- Men{hellip}- Det gjør vondt når folk peker på meg. Jeg har sett det mange ganger, når jeg har våget å kaste et blikk over skuldra. Jeg har opplevd å sitte på kafé og høre folk på nabobordet diskutere Jan Helge og meg og hjemmet vårt. Sånt river i sjela. Og det hender at berusede mennesker stanser meg og gjerne vil prate - da stikker jeg fort av.Berit legger til at hun kanskje ikke var bedre selv. Hun har pekt på kjendiser og tisket og hvisket - som folk flest.- Forskjellen er at kjendiser har valgt sin status selv. Jeg har ikke valgt å bli mammaen til drapsmannen Jan Helge. Og jeg vil altså gjerne bli Berit Andersen igjen.- Det var ryktene om Jan Helges permisjoner som fikk deg til å gå ut i radio?- Ja, og kritikken over at omgivelsene ikke var varslet. Det var ingenting å varsle. Jan Helge har ikke hatt permisjon. To ganger har han hatt fremstilling. Det betyr et dagsbesøk der han hvert sekund er omgitt av to fengselsbetjenter. Begge gangene ble han kjørt til døra her og var inne i huset - hele tiden med betjentene ved sin side. Han har ikke vært på Evje eller Odderøya - bare her inne i huset.- Hvordan har han det?- Etter forholdene bra. Han er innstilt på å bli lenge bak murene, etter dommen på 19 år. Han jobber og går på skole. Tar teorien til bakerutdannelsen, det er verre med praksis. Etterpå vil han gjerne gå videre og bli kokk.- Den keramikk-koppen du drikker kaffe av har han laget, sier Jan - uten helt å kunne skjule stoltheten.De besøker ham i Skien fengsel annenhver uke. Den andre uka ringer han hjem.- Snakker dere om fremtiden?- Veldig lite, der er så langt fram. Men Jan Helge er klar på at han ikke skal tilbake til Kristiansand. Jeg ville gjerne ha hatt ham i nærheten, for å hjelpe og støtte ham.Sier dama som gjerne vil behandles som Berit Andersen.kjetil.anthonsen@fedrelandsvennen.no