BokWenche-Britt HagabakkenGjenopprettelse, Roman AschehougEn bok som fanger leseren.Boken Gjenopprettelse, skrevet av debutant Wenche-Britt Hagabakken, er en fullblods roman som langt oppfyller og overskrider de fleste minstekrav hva et debutantarbeid angår. Man glemmer fort at man har å gjøre med en førstegangsskriver (og det er vel forøvrig også langt fra sannheten), og fanges i stedet inn i bokens og fortellingens univers. Man burde vel heller si: de mange fortellingenes univers. Her har vi å gjøre med en forfatter som har forstått at tiden, og vår opplevelse av den slett ikke forløper kronologisk fra A til Å, men snarere snor seg som en orm, hit og dit i overskuelig flukt, og stundom biter seg selv i halen.Gjenopprettelse har hele etterkrigstida som skueplass, uten at den blir noen typisk bredt anlagt roman av den grunn. Hagabakkens styrke ligger ikke i de lange ubrutte linjene, men i de små situasjonenes forsiktige og brutale dramatikk. Slike episoder flettes så sammen til en overgripende helhet, en mosaikk som i stedet for å framtre som fragmenter, gir leseren et dypere bilde.Romanens hovedperson (hvis noe slikt finnes), Ester, er hjemme hos sine foreldre noen uker, mens faren er sengeliggende og døende. I løpet av denne tiden, gjennomlever Ester flere liv så å si: sitt eget, forholdet til datteren, til sin mor, til eks-mannen Birger, til onkelen og tanten, men først og fremst forholdet til faren, og farens mer eller mindre dunkle ungdomstid under krigen. Man føres inn i en barnlig verden, der barnets detaljskarpe blikk både trenger gjennom situasjonene, men også opplever å bli stilt i situasjoner det ikke forstår. Fortellerstemmen er snart hos den voksne Ester, så hos Ester som barn, og like ubesværet stiger vi inn i farens barne— og ungdomsverden for femti, seksti år siden. Det er som om forfatteren skriver seg like inn i denne intuitive, nærmest førspråklige (men likevel så blomstrende språklige!) tilstanden, hun gjør den til et eget verktøy, og går (kan man si) løs på verden, skrur den fra hverandre, og lar leseren oppleve gleden det er å gjenkjenne verden.Bortsett for alle disse språklige kvalitetene, er Gjenopprettelse også en roman som har noe på hjertet, uten dermed å bli overforklarende, eller ende i psykologiserende nykker. Gjenopprettelse vil fortelle, ikke bare en historie, men ta opp i seg et helt kobbel, og på den måten forsøke det umulige: å fange og dermed bevare tiden. Samle tiden, ta vare på øyeblikkene, detaljene. Etter hvert som Esters far stadig blir mindre (bokstavelig talt) vokser tiden rundt ham og Ester, og resten av familien. Det er som om alle historier etterstreber en slags ballanse. Slik også i denne boka: Ester forsøker å bringe farens, morens, sitt eget og onkelens liv i en slags ballanse. Kanskje er det slik at Gjenopprettelse handler om denne ballanseringen, hvor hvert skritt er avgjørende om man faller ned i tidens glemsel, eller makter å fortsette med vekten av historien på skuldrene.Gaute Heivoll