BRASIL RIO DE JANEIROCelso Athayde kikker opp mot Håpets fjell. Noen hundre trappetrinn fører opp til toppen av den lilleslumbyen, favelaen, som utgjør en del av det enorme Complexo Alemão, Rio de Janeiros farligste utkantsområde. Vel en halv times kjøring nord for Copacabana og Ipanemas bølgeskvulpende idyll ligger det foretrukne tilfluktsstedet for millionbyens og noen av Brasils verste kriminelle. Der skal vi opp.Det er et ingenmannsland. En parallellverden, som ikke eksisterer på noe offisielt kart. Narkolederne bestemmer alt: Hvor strømledningen skal gå, hvem som skal ha adgang til kabel-tv, hvor og når barnehagen stenger, hvem som skal henrettes, hvem som får komme på besøk.Selv den brasilianske millionbyens to spesialpolitistyrker, Bope (militærpoliti) og Core(sivilpoliti), frykter Complexo Alemão. De er ellers trent spesielt for rassiaer i disse skyggerikene for å hente ut mafiabosser fra gjemmestedene deres. Døde eller levende.ÅTTE ÅR GAMLE. — De unge beveger seg om natten. Nå midt på dagen sover de, sier Celso Athayde beroligende med henvisning til mafiaens tungt bevæpnede fotfolk - gutter helt ned i åtteårsalderen. Under press eller narkotikapåvirkning kan de finne på hva som helst med kalashnikover og AK 47-ere.Med de første skrittene opp trappene forlater vi det slumbyens beboere kaller for «asfaltverdenen», det organiserte Brasil. Celso Athayde vet hva han snakker om. Født og oppvokst i en favela bandt han som så mange andre slumbygutter knuter på fem- og ti-gramspakker med kokain for mafiaen allerede som tiåring. Hans onkel, Rogerio Lengruber, var en av stifterne av Comando Vermelho, Den røde kommando, Rio de Janeiros eldste og mest beryktede forbryterorganisasjon. Kokainkarriere. I dag arbeider Athayde for at færre unge skal innlede en profesjonell kokainkarriere - en sikker vei til en tidlig død. Som leder av den respekterte hjelpeorganisasjonen CUFA kan han som én av ganske få mennesker i Rio ferdes i hovedparten av de over 500 favelaene.Likevel virker han anspent. Kikker seg grundig omkring og går langsomt opp. Han har aldri før tatt med journalister inn i Complexo Alemão. Det kan skape usikkerhet om hans upartiskhet. I fjor år ble en litt for nysgjerrig journalist, som arbeidet på egen hånd for en tv-stasjon, henrettet på stedet. Han hadde utstyrt med skjult kamera valgte å vende tilbake til samme narkogatesalg én gang for mye.Bak Celso Athayde følger to sosialarbeidere. De skal se på et par tomme mursteinsbygninger på toppen av fjellet, hvor CUFA planlegger å opprette et aktivitetssenter i et forsøk på å holde så mange av slumbyens barn som mulig vekk fra den organiserte kriminaliteten, som truer flere latinamerikanske demokratier på livet.Narkobanditter. I Rio har krigen mellom myndigheter og mafiaen pågått i årtier. Bare i denne helgen i oktober ble over 15 mennesker drept. Alle, ifølge politiet, narkobanditter. Flere av dem, ifølge slumbeboerne, uskyldige sivile. Bare i Rio de Janeiro dør hvert år 130 politifolk, flere enn i hele USA, i væpnede konfrontasjoner, og minst tusen slumbeboere, oftest tenåringer, mister livet i interne bandeoppgjør eller kamper med politiet.Også i Venezuela, Mellom-Amerika og Mexico er den tiltakende, voldelige kriminaliteten ofte forbundet med narkoindustrien eller våpensmugling. Rettssystemet er mange steder pillråttent og ineffektivt. Politikere og politifolk i lommen på mafiaen regnes ikke som noe særsyn Det bekrefter politikommissær Rodrigo Oliveira (35) som det naturligste i verden. Han har ledet Rio de Janeiros Bope-spesialstyrke i to år og kjenner favelaene og narkomafiaen så vel som politiet etter 13 år i etaten.Betalt politi. - Mange politifolk er betalt av mafiaen. Før større operasjoner i favelaene avlyttet vi alltid våre egne folk for å avsløre brodne kar. De forskjellige deler av politiet stoler ikke på hverandre. Med rette, så det er vanskelige arbeidsbetingelser, sier Oliveira.Selv bak gitter kan de største narkobossene styre, noe PPCs leder «Marcola» beviste da han dirigerte sine tropper via mobiltelefon fra det som skulle være en toppsikret fengselscelle. Etter sigende lystrer 100.000 fotfolk hans ord.Tilbake på Håpets fjell er toppen nesten nådd.- I skumringen myldrer det med bevæpnede menn her, mumler Maria Fernanda Rosa Dos Santos, den ene sosialarbeideren.Vi passerer hus av murstein, papp og tre, åpne kloakker og flytende avfall. Kun lyden fra et fjernsyn forstyrrer roen. Unge, barfotede gutter i bar overkropp og shorts kan ikke styre sine nysgjerrige blikk mens de passerer oss.Enda en krig. Men først halvveis nede fra fjellet skjer noe. Roen og den flimrende heten rives i filler av smellene fra fyrverkeri. Fyrverkeri brukes som advarsel om at Bope eller Core, de to spesialstyrkene, er på vei inn i favelaen. Ganske riktig. Nede i bunnen av favelaen har tre pansrede vogner fra Core sperret av hovedveien, og oppover trappene kommer flere uniformerte politifolk med våpen og skuddsikre vester. Vi søker tilflukt i et hus litt lenger nede.To skuddsalver flerrer luften. Enda en krig i en av Rios slumdistrikt er tilsynelatende brutt ut. Den kan pågå i timer og dager. Alle beboere frykter det. Rios politi har ry for å være Brasils mest nådeløse. Henrettelser uten rettergang, lyder ofte anklagen fra de forsvarsløse slumbeboere.En eldre kvinne kommer inn i huset. Hånden rister ukontrollert. Hun sier at hun frykter at politiet er kommet tilbake for å myrde. Core kom nemlig dagen før på uanmeldt besøk og drepte under en razzia en 16 år gammel gutt bare 100 meter fra hvor vi står. En politimann cirka 150 meter unna tar sikte med sitt våpen.- Ned, ned, roper en mann, og vi går i dekning.- Hvor ofte skjer dette på en vanlig uke?- Minst tre ganger, svarer Maria Fernanda Rosa Dos Santos uten å kikke opp.En halv time passerer med nervøse trekninger. Så går vi. En ung jente krysser oss på veien opp trappene og gir ok-tegn, men beina hennes rister. Litt lenger nede passerer vi to Core-folk som dekker en gangbro. De fortrekker ikke en mine.Neste dag kan vi lese at de samme styrkene som dagen før drepte gutten, kom tilbake til Håpets fjell for å beskytte til to rettsmedisinere i ferd med å innhente bevis fra gjerningsstedet. Pårørende har anklaget politiet og vil anlegge sak.Myrder uskyldige? Politikommissær Rodrigo Oliveira vil ikke innrømme at politiet av og til myrder uskyldige, men sier: - I praksis kan det være vanskelig å skjelne mellom banditter og sivile. Konsekvensen av samfunnets mangler er politiets problem, men vi er ikke en del av problemet. Jeg kan bare konstatere at slik innsatsen er i dag, virker den ikke. Det er en krig uten opphør, fordi samfunnet og politiet ikke er permanent til stede i slummen. Vi går inn, og vi går ut igjen. Vi burde gå inn og bli der, sier Rodrigo Oliveira. Vel vitende om at det er en utopi: - Det er så mye våpen at du aner det ikke. Men vi må fortsette å kjempe, vi kan ikke akseptere at de bestemmer over liv og død. Tekst: Viggo Lepoutre RavnJyllands-Posten