Kjære menighet! Gode medarbeidere! – Aller først ønsker vi hverandre et velsignet år, Anno Domini 2012! – Så får vi altså oppleve enda et årsskifte. Vi får begynne på nytt. Og det er tema for denne talen, som både er dagens preken og en nyttårstale: «Å begynne på nytt». Jeg deler talen i tre deler: Først et allment samfunnsperspektiv, så et kirkeperspektiv. Deretter følger en musikalsk mellomakt – før det hele avrundes med et fokus på det personlige. Altså: samfunnet – kirken – det personlige. Sjangeren nyttårstale er krevende, fordi det lett blir å fare med harelabb over store emner.

Men altså: Vi får begynne på et nytt år – under kirkens tak. Det betyr i et kristent perspektiv at Gud lar verden stå enda et år. Det innebærer igjen at vår Skaper kaller oss til fortsatt medvirkning. Vi, mennesker anno 2012, skal ikke tenke smått om oss selv. For vi er intet mindre enn Guds med-skapere. Vi er alle med på å føre samfunnet vårt videre.

Vi tenker ofte at det som har med Gud å gjøre må være ekstraordinært. Men Gud også er i det hverdagslige, ordinære. Han er også en Gud i det grå! «Jeg hogger stein!» sa arbeideren innenfor kirkeporten. «Jeg bygger en katedral!» sa kollegaen ved hans side. – Vi må anlegge det rette perspektivet: Vi er Guds medarbeidere på å opprettholde et samfunn.

En som rydder gatene i romjulen, en lærer som forbereder vårterminen på skolen, en kirurg som ruster seg til enda en operasjon – i alt dette og mere til: Vi er Guds med-spillere! Vi gir vårt bidrag til helheten. Gud er ikke å ligne med en urmaker som konstruerte sitt verk, overlot det til å tikke og gå – for selv å trekke seg tilbake. Nei, Gud er i våre hverdager, om de er gylne eller grå. Til og med de som ikke tror, og som benekter en kristen skapertanke, er Guds medarbeidere på å holde verden oppe. De gjør det uten å vite det, eller tenke tanken – og kanskje uten å like tanken. Å formulere seg som jeg gjør her, er en følge av den kristne skapertanke: Gud er både skaper og ny-skaper. Når vi gir byggende bidrag til vårt fellesliv, er vi alle Guds med-skapere.

Så i samfunnet tar vi til på nytt. I jobb og fritid former vi et samfunn som er utrolig privilegert. De økonomene som stirrer inn i sine glasskuler, spår rett nok et anstrengt år i 2012, et år med mye usikkerhet (selv om vi knapt tror det, slik vi lever bortskjemt her på berget).

Året som ligger bak oss gjorde det ikke så lett å begynne på nytt. Vi fikk en bitter lærdom om at terror også er en del av vår nære virkelighet. Vi lærte at vi ikke er en aldeles fredfull øy i det opprørte havet som omgir oss. Men under enhver omstendighet er vi svært godt stilt, om vi sammenligner oss med andre land. Vi fikk sant nok en kraftig realitetsorientering den 22. juli. Vi lærte dessuten at ondskap er en virkelighet, et innslag i vår ellers så trygge hverdag.

For noen familier vil det slett ikke være lett, men tungt, å begynne på nytt i 2012. Det sto 77 tomme stoler rundt i hjemmene denne julen -. Mange har lidd ubeskrivelige tap, og de strever. Og de vil streve ennå en lang tid. Gjennom det som skjedde fikk vi alle vanskelige, eksistensielle spørsmål å slite med. En dansk oversettelse av Det nye testamente gjengir et kjent ord av Jesus slik: Ikke en spurv faller «uten at deres Far ser det og husker». Det betyr at Gud ser vår smerte. I tilbakeblikk på tapet av de 77, og tap som andre er blitt påført gjennom 2011, er det viktig å fastholde følgende: Det onde kommer aldri fra Guds hånd, men når det onde rammer oss er det plass i Guds hånd – for oss og alt vi fikk av smerte, savn og byrde.

Jeg sier ikke dette i et forsøk på å forsvare Gud, men for å gi et lite bidrag til en kristen tenkning om det ondes makt i denne verden. Fremdeles sliter mennesker med selvplagende spørsmål: Hva er det jeg har gjort som fikk denne smerten? Hva er det jeg skal lide straffen for gjennom dette? Jesus slo ved flere anledninger en pæl gjennom det regnestykket vi iblant lager oss: at mye smerte skulle bety mye synd! En slik Gud bekjenner ikke den kristne tro!

Det er svært å si det, men like fullt sant, at livet har sine tapskonti. Det tyngste ved tanken på tap i livet, er å skilles fra det livet en aldri fikk levd. Av slikt kan det bli tårer. Gråt er sinnets sikkerhetsventil, hvor emosjonelt trykk kan tas ut. Og det ble mange tårer etter 22. juli. Men det er ikke flaut! For følelser må få sitt utløp og sorgen trenger sitt forløp. Det som ikke gjennomleves sannferdig, vil fortsatt leve i oss, og da ikke sjelden på en destruktiv måte.

Så skal vi begynne på nytt i kirken også! Da vil jeg starte med å uttrykke en stor takk til alle dem som holder det lokale kirke— og kristenliv oppe. Da dreier det seg både om hundrevis av ansatte medarbeidere, og om tusenvis av frivillige i råd og utvalg, i menighetslivet lokalt og i organisasjonsarbeid. Uten disse trofaste medarbeiderne, var vi ille ute både som kirke og lokalsamfunn. Og den villige frivilligheten vil ikke bli mindre etterspurt i årene fremover!

Vi skal begynne på nytt i kirken, ja, - men rett forstått begynner vi aldri på nytt i kirken. For den har vært der i 2000 år, den er verdens eldste sosiale formasjon. Tenk deg: Når en prest kommer ny til en menighet, står for alteret, og vender seg mot menigheten og sier: «Nåde være med dere og fred –«, da har presten trådt inn i en lang kjede av Guds medarbeidere ned gjennom historien. Prester kommer og går, menigheten består!

Når det er sagt, er det like fullt en viss følelse av ny start i kirken også, og det har sine årsaker. - For det første er forholdet mellom Den norske kirke og staten satt i bevegelse. Og nå på alvor, ser det ut til! For holder Stortinget ord, så vil det «kirkelige statsråd» være historie i løpet av våren 2012. Regjeringen skal, og kan, da ikke lenger utnevne proster og biskoper. Det blir dermed et spesifikt kirkelig organ som skal foreta utnevninger til de øverste geistlige embeter. Dette kan for øvrig resultere i en historisk utnevnelse av neste biskop i Agder og Telemark. Hva så fortsettelsen vil bli etter at Stortinget har vedtatt de forventede grunnlovsendringene, gjenstår å se. Den kirkelige debatt røper vel her foreløpig en viss nøling.

Nøle bør vi derimot ikke med trosopplæringen! For nå ligger ansvaret for den forkynnende trosoverlevering helt og fullt på hjemmene og på trossamfunnene selv. Etter at skolen har landet på faget «Religion, livssyn og etikk» (RLE) som et rent orienterende skolefag, ligger trosopplæring med sikte på å bekjenne tro definitivt på hjem og kirke. Men her bør vi ikke underslå at RLE-faget formidler flere av de bibelske kjernefortellingene. Og skole og kirke er heller ikke ferdige med hverandre!

Vi har med dette fått en trosformidling langs to spor. En «objektiv» i skolen og en trosformidlende i kirken. Begge spor må fungere etter sin intensjon. Da er det foruroligende at statsbudsjettet for 2012 knapt gir midler til å trappe opp den planen som Stortinget selv har vedtatt. I vårt bispedømme er det flere prostier som fortsatt venter på friske midler til trosopplæringen. Her nytter det ikke med hvileskjær, kraftfulle fraspark trengs! Dette handler om troens overlevering til neste slektsledd. Det dreier seg om en bærekraftig folkekirke. Hvis trosopplæringen sultes ut, spår jeg at det raskt vil bli reist kritiske spørsmål om holdbarheten av vår folkekirkelig dåpspraksis.

En følelse av ny start følger også av den nye gudstjenestereformen. Vi må ikke karikere denne og si at nå flyter det meste i kirken. Nei, hver menighet skal fastsette en grunnordning som bygger på fem elementer. Så gudstjenesten har et fast reisverk. Men innenfor hvert ledd er det mulighet til å velge blant ulike alternative tekster. Poenget er å utvirke et større engasjement rundt gudstjenesten, også ved å involvere flere i den.

En liturgireform i seg selv skaper ikke en stor bevegelse i retning kirkedørene. Så ærlige må vi være! Men det hjelper på om vi aktivt inviterer naboer og venner til kirkegang: «Ser deg i kirken på søndag, og så tar vi en tur etterpå!» Ola Nordmann må – i hvert fall her hjemme – ha et påskudd for å gå til kirke. Ute, i sjømannskirkene er det lettere. Der bare «gjør» man det. Ute, under andre himmelstrøk, er også den truende sosiale kontrollen borte: «Næh, har han begynt å gå i kjærka!» Når man begynner å gå i kirken her hjemme, tror naboen bak gardinet at du har fått en alvorlig diagnose!Hva det blir ut av gudstjenestereformen er i stor grad opp til menighetene selv.

Senere i år kommer ny salmebok. I fjor høst fikk vi en kraftfull markering av den nye bibeloversettelsen, Bibel 2011, utkommet i begge målformer. Det er mye å ta i mot, og mye berikende stoff å sette seg inn i!

Og for ikke å bli ensidig hjemme-fokusert, er det vår felles smerte se hvorledes kristne brødre og søstre under andre regimer i dag lider under politisk press og i religionsforfølgelse. Må vår bønn og oppfinnsomme kjærlighet fungere til støtte for disse!

MUSIKALSK MELLOMAKT v/ Andrew Wilder og Simon Breyer

I denne siste, kortere delen handler det om deg og meg – at vi får begynne på nytt, helt personlig. Først: Det er virkelig en gave at vi får ta fatt på det nye året, med de muligheter det gir oss. Tiden er en av Guds kosteligste gaver til oss. Men videre vet vi at året som ligger bak oss har sine pluss- og minussider, dersom vi er ærlige om oss selv. Den oppriktige samvittighet vet at vi har våre regnskaper å gjennomgå. Vi sleper med oss så mangt i livets bagasje. Det tyngste i et menneskes reisegods, er og blir det som benevnes med ordet «skyld». Og skyld som reisebagasje kan ikke bare settes igjen og glemmes. Skyld blir ikke borte i livets mylder.

Det er evangeliets store poeng at vi alle kan begynne på nytt, etter oppgjort fortid. Å begynne på et nytt år og vite seg blankt tilgitt, er en gave fra Kristus og en sannhet for troen. Vi husker fra skoledagene at læreren iblant skrev noe på tavla som rengjøringspersonalet ikke måtte stryke ut. «La stå!» sto det. La stå!

Hos Gud fins det ikke noe sånt «La stå!», som om han nok er villig til å slette det meste vi har på rullebladet, men ikke alt. Som om noe ble stående igjen, liksom, og tale mot oss. Men det som er løftet opp til Gud, er borte. Det ble en stor dag i Jeriko da tolleren og unnalureren Sakkeus fikk møte Jesus og gjøre opp. Han ble ny, innenfra. Alle «Bli ny»-reportasjene i ukebladene handler om det utvendige, om fasaden. Jesus gjør ny innenfra. Ved å tilgi og slette skyld.

Til sist gjelder temaet den nye begynnelse dem som har en fortid i kirkelig sammenheng, men som – av ulike årsaker – gled bort og ble passive. Det kunne ha noe å gjøre med selve trosmiljøet, unødvendige tilleggskrav, uviselig forkynnelse, etc. Det ble ikke varig evangelisk frigjøring av det, men lovisk binding! Og religiøs passivisering.

Vi kan aldri bortforklare at det ligger et ekte anstøt i den kristne tro, men noen er blitt støtt bort av falske anstøt, og det er triste historier. At jeg selv ikke kan utrette noe til egen frelse, kan oppfattes som en ripe i egen stolthet. Vi vil jo gjerne være selvhjulpne, ikke sant, også i troens saker? Men den kristne tro setter meg i mottagerposisjon, og ikke i prestasjonsmodus.

En lærer fra Songdalen, Knut O. Mygland, skrev i Vårt Land i romjulen (27.12.11) en tankevekkende artikkel med overskriften: «Vi som mistet troen på 70-tallet». Han kaller til ransaking, og foreslår at det rundt i hjemmene foretas «en arkeologisk utgravning», som han sier, for å se hva som skjedde da troen raknet hos mange. De gled bort og stilte seg på avstand. Ja, hva kommer det av at så mange som har en fortid i barnegrupper og søndagsskole, i yngres og skolelag, i ten-sing og leirliv, ikke fulgte opp? Men som nå muligens sliter med å bearbeide sin fortid i det kristelige. Og kanskje endog kjenner seg brydd av denne fortiden?

Mitt innspill er at det er en dårlig løsning bare å si: Slik ble det! Game over! Ferdig! – Det kan ikke være flaut å gi troen en ny sjanse. Nå har år gått, fortiden kan ses i et nytt lys. Man kan nok kanskje tenke at det er mest realt å stå ved den passiviteten som kom ut av det: Jeg får bare være trofast mot den situasjonen som foreligger, liksom! Men jeg tenker annerledes om dette: Mon ikke en slik holdning lukter av en type livsynsheroisme?

I Jesu lignelse om arbeiderne i vingården (Matt 20) fikk de som kom i ellevte time full lønn, på linje med dem som hadde båret dagens byrde og hete. Det går an å komme tilbake senere i livet, senke guarden, åpne seg og melde seg på. Vi er alle, for første og 7x 7o. gang, velkommen til Fars hus. Vi kan legge bort alle typer av prestasjonsmakeri og komme hjem. Omsider komme hjem.

Glem ikke alle Guds velgjerninger! Ordene fra Salme 103 slo an tonen i denne gudstjenesten. Guds største velgjerning er at han julenatt ga oss sin Sønn, den enbårne, «for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16). Det er også poenget i den korte evangelieteksten på Nyttårsdag. Barnet fra Betlehemsnatten fikk navnet Jesus, «for han skal frelse sitt folk fra deres synder» (Matt 1). Jesus er en gresk form av det hebraiske Jeshua, som nettopp betyr «Herren frelser». – At mennesker glir bort i passivitet, kan ha mange årsaker. Det er lett å bli usikker på livets retning når så mange retningsvisere konkurrerer. De mange trosretningene virker fort relativiserende. Fins det én vei, eller?

Og man kan gremmes over ting i fortiden. Men hva er vel våre usle misgjerninger mot alle Guds sterke velgjerninger? Så for oss alle gjelder det på terskelen til år 2012: Det går an å begynne på nytt. I Jesu navn og på Jesu fortjeneste.