La det være sagt med en gang:
Gud bedre for en dårlig fotballkamp!
Jeg har hatt kviser i ræva som har irritert meg mindre enn disse nitti minuttene på Sør Arena.
De første tjue er trolig det svakeste Start har levert siden ballongsnoren ble klippet på Sør Arena 15. april 2007. Den resterende halvdelen før pause var marginalt bedre. Marginalt. Det var rett og slett historiske proporsjoner over unøyaktigheten. Hadde jeg hett Mons til fornavn og Mjelde til etternavn ville jeg sneket meg inn i garderoben for å lete etter halvfulle spritflasker midtveis i første omgang.Så ille var det.
Mons kunne uten blygsel ha endevendt begge garderobene, for Solskjærs tabelljumboer var akkurat like begredelige. Kvaliteten var faktisk så lav at de aller første antydningene til piping fra publikum begynte før halvtimen var spilt. Det sier ikke så rent lite, i en kamp som på mange måter var sesongdefinerende for begge lagene.
Molde måtte vinne. Start burde vinne.
Ingen vant.
Sjelden har jeg sett en kamp som mer fortjent aldri fikk en vinner.
Det er nesten ikke til å tro at Mons Ivar Mjelde en time før kampstart fortalte at de siste to Start-treningene inn mot denne kampen var de to beste for året. Aggressiviteten, viljen og intensiteten hadde vært enestående.
Det som ble prestert på Sør Arena var enestående svakt.
Heldigvis møtte vi eliteseriens svakeste fotballag.
Like lite som vi fortjente å ta ledelsen 1-0 rett før pause — en lett opphissende variant fra Castro - føltes det helt naturlig at Håkon Opdal serverte 1-1 bare sekunder senere. Et lite stykke udiskutabel keepertabbe.
Jeg håper Opdal holder sin nyfødte i betydelig fastere grep.
Som Liverpool-supporter har Solskjær påført meg mye smerte, forferdelig mye, og det finnes ikke en celle i kroppen min som føler sympati med den situasjonen han og Molde befinner seg i for tiden. Sånn er det med den saken. Jazzbyens umusikalske serieåpning er dessuten et vakkert refreng for alle oss som misliker økonomisk doping i fotballen. Molde er norsk fotballs svar på de lekre kvinnelige kulestøterne fra gamle Øst-Tyskland: Med kunstig stimuli skal barten gro.
På den annen side: Jeg beundrer Ole Gunnar Solskjær.
I syv strake kamper har han stått rakrygget i møte med det totalt fremmede for ham – sportslig motgang – og legenden fra Ole Trafford har vist seg som en særdeles god taper. En egenskap han trolig vil nyte godt av i 2013. Det er fint lite som tyder på at Molde skal komme seg ut av bunnstriden med det første.
Og Start; vel jeg blir fortsatt ikke helt klok på gutta våre. Fra periodevis strålende fotball mot Hønefoss, Rosenborg og Vålerenga, til det ugjenkjennelig svake mot Lillestrøm og nå Molde. I dag kunne vi sendt Solskjær hjem med ytterligere grå hår, men vi griper ikke muligheten når den byr seg. Vi roter vekk en gyllen muliget til å senke den doble ligavinneren. Det handler ikke bare om mangel på nøyaktighet, men like mye om et kollektivt avtalebrudd mot hvordan Start skal spille offensiv fotball.
Vi gjør gale valg, altfor ofte, og enkle oppgaver kompliseres.
Kan hende kan vi ikke kreve mer.
Kan hende er vi ikke bedre.
Og kan hende vil dette ene poenget mot Molde vise seg viktigere til slutt enn vi liker å tenke på akkurat nå.
Svar på tiltale mottas med takk, helst allerede førstkommende torsdag…