Irene Gressli Haugen — hvor har du nylig hørt dette navnet?Svar: Hun er en av Fædrelandsvennens nyere litteraturkritikere, og onsdag i denne uka ble hun intervjuet på NRK P2 etter sin anmeldelse av Paal-Helge Haugens nye utgivelse. Hun er stadig å finne blant modne damer på Berges Hus hvor det diskuteres kunst. Og for noen dager siden kom nyheten om at hun fra 1. april har fått ny jobb som daglig leder for Wergelandsenteret i Kristiansand.For Kristiansand skal bli selve Wergeland-byen. Det er det hun nå skal arbeide for. Foreløpig i halv stilling og med kontorplass hos kommunens kulturavdeling. SEMINARER.

Dette nasjonale senteret er opprettet av Wergelandselskapet og har fått Cultiva-støtte. Her skal det fokuseres på kunnskapsproduksjon og formidling, og ikke minst samarbeid med andre kreative miljøer. Senteret skal også produsere egne arrangementer, så som eksempelvis seminarer. Wergelands tanker om menneskerettigheter kan være et av flere interessante temaer.- Hva slags forhold har du selv hatt til Henrik Wergeland?- Jeg har alltid ment at han var en interessant person, men litt vanskelig å lese. Akkurat nå holder jeg på å oppdatere meg, og han blir jo bare mer og mer spennende, jo mer jeg når inn i stoffet. Han har satt mange spor etter seg som vi ikke alltid er klar over.Men Wergelandsenteret skal også fokusere på hele familien. Ikke alle vet for eksempel at faren, Nicolai, ga ut en liten bok om barneoppdragelse. Den inneholder tanker som faktisk er i tråd med det som vi tenker i dag, sier Haugen. Fra Bygland.

Hun ble født i kvinneåret 1975 og var en av åtte jentebabyer i Bygland det året. I dag er det ingen spor av setesdalsdialekt hos henne. De siste årene på videregående tok hun i Kristiansand. Nordisk storfag tok hun på HiA, så gikk turen til Oslo, hvor hun tok både historie grunnfag og litteraturvitenskap hovedfag.- Etterpå jobbet jeg som personlig assistent.- Som hva?- Ja, assistent for ei dame i Oslo som satt i rullestol. Det har vært en kjempeviktig erfaring for meg. Hun var leder for en interesseorganisasjon som arrangerte en mengde kurs, så der lærte jeg mye.I Kristiansand har hun i de siste årene vært mest å se i arbeid på Galleri Smia og Smia Grafiske Verksted, som drives av ektemannen, Roald Andersen d.y. De traff hverandre da de begge gikk på videregående skole og har bodd både i Oslo og i Kristiansand. To barn har de fått. Fireåringen har bursdag på Henrik Wergelands fødselsdato, 17. juni, mens toåringen feirer sin dag i dag, lørdag. KUNSTKURS.

Siden i høst har hun ledet kurs i kunsthistorie i regi av eldresenteret Berges Hus. Først baserte hun seg på forelesninger, men i vår har hun lagt mer vekt på diskusjoner, etter visninger av blant annet dokumentarprogrammer.- Det er meget aktive kursdeltakere, så dette er moro. Alle oppfordres til å legge inn sine egne historier i bildene uten å tenke på om noe er rett eller galt. Dette har gitt utrolig mange gode samtaler.- Her er det antakelig bare kvinner?- Ja. Alle mennene er visst på treskjærerkurs eller noe sånt.Det er også få menn som er bokklubbmedlemmer, men dette gjenspeiler ikke det bildet jeg har av min egen generasjon. Selv har jeg så lett for å tro at absolutt alle leser bøker - for det er jo så gøy. Skjønt jeg går jo i mitt eget snevre miljø sammen med billedkunstnere og flere mannlige litteraturkjennere. Måker og gris.

— Hva leser en litteraturkritiker for egne barn?- En masse, gjerne bøker med bilder av dyr og biler og kropper. Akkurat nå er de veldig glad i bøkene om grisen Benny. For den eldste har jeg også lest dikt. Yndlingsdiktet, «Måkene», er skrevet av Tone Hødnebø, en ung og moderne lyriker.- Og hva leser du selv sånn helt frivillig?- Mye forskjellig. Både lyrikk og samtidslitteratur og de store verkene fra litteraturhistorien. Jeg har alltid vært opptatt av barnelitteratur, og en av yndlingsbøkene mine er Vi på Saltkråkan av Astrid Lindgren. Jeg leser den gjerne for meg selv ennå.En av de sterke opplevelsene fra barndommen er fra en biltur da vi leste om at Tjorven mistenkte hunden Båtsmann for å drepe sauer. Dermed måtte stakkars Båtsmann skytes, tenkte Tjorven. Da gråt vi veldig. Men så viste det seg at det var reven og ikke Båtsmann som var synderen. Den beskjeden fikk vi fra bestefar, og vi ble veldig lettet.Både når det gjelder samtidskunst og -lyrikk så liker jeg bedre det som er vanskelig tilgjengelig enn det umiddelbart vakre. En skal gå inn i teksten, finne trådene og kjempe litt. Så blir til gjengjeld opplevelsen større. En av de beste kommentarene til lyrikk kom fra min bror som nok bare har lest tre bøker i hele sitt liv. Da han en dag kom over et dikt av Tor Ulven, sa han: - Tenk å kunne si så mye med så lite. Så man må ikke ha fordommer mot lyrikk. Plutselig skjønner man noe og får en opplevelse.Tekst: Svein Harald Moe svein.h.moe@fvn.no - 38 11 32 42